Atlanterhavskryssingen

Skrevet av Laila

Invitasjonen
På en hyttetur i januar, blant minusgrader og i rødvinssus, fortalte Marianne og Kolbjørn at de nå hadde bestemt seg for å gjøre alvor av drømmen. De ville på jordomseiling og planlagt avreise var august samme år. 'Steike for noen kule folk jeg kjenner!' tenkte jeg, og store deler av kvelden videre satt jeg storøyd og storøret der vi diskuterte plan og rute. De hadde egentlig ingen bænkret plan. Turen skulle ta den tiden den tok, om det så var ett år eller 5, og ruta skulle bli til litt etterhvert. Men flere spennende landområder ble nevnt, som Afrikakysten, Karibien, Indonesia og Grønland. Og både Atlanteren og Stillehavet skulle krysses. "Wow! Skikkelig kule folk!" tenkte jeg igjen.

Selv var jeg midt i mitt eget lille eventyr. Halvannet år med permisjon fra jobben for å 'utvikle meg', som det jo heter. Jeg hadde allerede vært i Brasil i 4 måneder og studert til kostholdsveileder. Og snart skulle jeg videre til Florida, USA for å bli personlig trener. Planen var så å dra til Bali utpå høsten igjen for å ta noe videreutdanning innen PT-faget. Men om de trengte mannskap og det klaffet med mine "friperioder" så hadde det vært gøy å mønstre på en periode sa jeg.

Så kom invitasjonen. Med hodet stupt nedi treningsteorier, anatomi og Krebs syklus fikk jeg spørsmålet. Om jeg ville være med å krysse Atlanterhavet og inn i Karibien? I november/desember cirka?
Studiet på Bali hadde allerede blitt avblåst siden regjeringa mener at folk sløser vekk for mye av statens penger der. I stedet hadde jeg meldt meg opp til frivillig arbeid med ville dyr i Sør-Afrika og i Thailand. Nå måtte jeg avbryte siste del av Thailand-oppholdet dersom jeg ville delta på seilas.
Jeg sa ja! Jeg ville også være kul!

Jeg har aldri seilt før sa jeg. Men det var visst ikke farlig. Bare en bagatell fikk jeg til svar. Ok.
18. november hooket jeg opp med de andre på Marina Rubicon på Lanzarote. Vi var 5 stykker som skulle dele bopel, mat og privatsfærer de neste ukene. Kaptein Kolbjørn og kapteinsfrue Marianne kjenner jeg fra tidligere turer. Erfaringer derfra, iblanda ei go dose magefølelse tilsa at jeg var i de tryggeste hender. Anette kjenner jeg ut og inn fra før. Vi kjenner hverandre fra ungdomsskolen og vi funker sammen på tur og jeg visste at det uansett ble et anker å ha med henne. Per Magnus, eller PM som han kalles, ante jeg ingentingen om bare at han var bror til Marianne. Så da var han nok kul han også.

Vi brukte et par dager på Lanzarote for å gjøre de siste forberedelsene. Kolbjørn monterte bl.a vindmølle for å assistere solcellepanelet i å lage strøm. Vi andre tok oss av bunkringen. Mat og drikke for ca 8000 NOK burde holde for de neste 3-5 ukene og skulle nå behørig plasseres i skuta. Takk til Mariannes organiseringsteft og Anettes kokkeleringsglede ble dette dritbra!
19. november kl 12.30 la vi fra kai. Sol og bra vind. Kanonstart!
Yes! Vi er i gang! Endelig! Dette er helt vilt! Hva venter nå? Man kan ikke egentlig helt forberede seg på havet. Alt kan skje. I hodet mitt hadde jeg gjennomgått de fleste tenkelige og utenkelige scenarier, gjort konsekvensanalyser, øvd på mann-over-bord-protokoll, sying av seil, og konkludert med at det uansett "blir som det blir". Man vet aldri...
Sjøbeina plantet seg relativt raskt. Litt step-dance til kjøkkentjenesten gjør det hele bare litt mer underholdende. Men apropos byssa, det gjaldt å ikke oppholde seg der eller noe annet sted under dekk for lenge av ganga. Jeg tror ikke jeg skifta farge til grønn, som jeg frykta. Og det som ble inntatt av fast og flytende forholdt seg heldigvis til énveisregelen. Men det ble mange timer i horisontalen. 3 og en halv dag faktisk. At det er mulig å sove så mye?! Alle sanser var overstimulert og jeg kunne en gang for alle konstantere at DET GYNGER! Hele tida.
Enkle, absolutte regler ombord.
- Håndtering av do. Skyll ned etter deg, la hendelen stå på høyre side, ikke velt doen og lukk døra mens du driter.
- To-finger-regelen. Om du ikke klarer å fikse ting med den kraften du har i to fingre så la det være, noe er galt. Gjelder også dopumpa! Gjelder overhodet absolutt ikke og på ingen måte når vi skal trimme seil. Da er det max flexing og rå muskler som teller!
- Ikke kræsj med skip
- Ikke fall over bord
Begge sistnevnte medfører døden. Og det vil vi ikke.
Hold-deg-fast-prinsippet. Det gynger!
 Ingen sjøstjerne-prinsippet. Det er trangt å være 2 på lugaren. Armer og bein må til enhver tid være lukket ned langs kroppen.
Koppen til kapteinen. Må alltid stå enten på komfyren eller like ved tauverket på babord side. Varmt innhold gir pluss
Atlanterhavets dagbok
Delfiner som leker foran båten.
Stjernehimmelen som møter deg når du er midthavs og det er skyfritt.
Stjerneskudd og ønskedrømmer.
Speiding etter skip. Unngå å kræsje med dem man ser.
Morild i vannet.
Lyden av sjø og seil som blafrer, ellers stillhet. Ingen motordur.
Hvaler som danser ved båten og krysser frem og tilbake under oss.
Soloppganger.
Solnedganger.
Blått hav så langt du ser.
Høytlesing av "Fluenes herre".
Julekalender.
God mat. Myyye god mat. PT'en ombord kommer hjem med vaskeball istedetfor det planlagte vaskebrettet.
Dårlig mat (hermetiserte abondigas, terningkast dokø).
Flyvefiskangrep i løpet av natten.
Flyvefiskfrokost etter å ha høstet nattens flyvefiskfangst fra dekk.
Trimming av seil.
Kappløp med andre båter for å ikke bli forbiseilt.
Havfiske. Vi fikk hele 1 stk gullmakrell! Denne ble bønnhørlig fordelt og spist med andakt.
Norsk flagg som blafrer i vinden.
Vikingblod.
Knuter og knoper.
Bading midthavs med nærmeste land 1100 nautiske mil unna.
Kanelbollefest.
Dager med 6 meter bølger og stiv kuling.
Styring av skuta og følelsen av å være konge.
Møte med seilerhavna Mindelo der mitt indre bilde av en seiler ble så til de grader innfridd; værbitt hud i ansikt og på hender, tattoveringer av seilskute, anker og "I love mom", rom i glasset, røverhistorier om stormer og kvinnfolk. Ektetheten, menneskligheten.
Lesing av bl.a Ragnar Kvam og Jarle Andøy sine mer og mindre sanne historier fra seilerlivet.
Bikinivær hver dag. Måtte Helly Hansen hvile leeeenge!
Vekking av kapteinen på natta; burde vi reve? hva betyr egentlig denne alarmen?
Kontinuerlig vurdering av vind og vær.
Gitarspill.
Fellessang. "Så lenge skuta kan gå" av Evert Tauve.
Medisinsk ansvarlig ombord Marianne mister kniven i kjøkkentjenesten og må sy seg selv med 2 sting i foten.
Vannrasjonering.
Passatvind.
Bobler og jubel ved passering av halvveis til mål.
Ankerdram i havn.
Quiz og felles løsning av kryssord.
Spa i cockpit.
Leting etter månen. Ja, faktisk! Vi sverger på at den var borte i 3 dager. Har verden gått bananas og har russerne skutt den i sønder og knas?!?
Daglige skyllebøtter for å holde kroppstemperaturen under kokepunktet.
Dager uten vind.
Telegrammer, reisebrev og gaver hjemmenifra.
Trøbbel med å lage nok strøm.
Tornadoer på kollisjonskurs og resolutt trimming av seil for å endre kurs.
Nysgjerrig sjøfugl (midt utpå havet!? Hva gjør de her, hvor er vi egentlig på vei..?).
Latter.
Konsentrasjon.
Glede.
Ydmykhet.
Respekt.
Viktige seilernørdfacts
Vi har seilt 3347 nautiske mil med en gjennomsnittsfart på 6.1 knop. Det tok 6 dager fra Lanzarote til Kapp Verde og, takk til deilig passatvind og jæskla rask båt med dyktig mannskap, bare 14 dager fra Kapp Verde til US Virgin Islands.
Ingen master knekkt, ingen kræsjing med svære tankskip og ingen havari grunnet (too close) nærkontakt med hval.
Det sosiale hermetikkeksperimentet er vel bestått! Vi er ennå venner og føler bare på lykke og frihet.
Og jeg er blitt litt kul jeg også!

Flyvefisk til frokost

selvmedisinering

Sangriafest ombord

Vi sender flaskepost

We did it!