Ankomst Karibien

Vi ser land! Og blir så euforiske etter 14 dager på havet at vi bestemmer oss for en pitstop tidligere enn planlagt. Vi peiler oss inn på øya Saba. En liten Nederlansk øy som nesten er høyere enn den er bred (og har nederlans høyeste fjell, mt scenery 877 moh). Vi seiler rundt øya i håp om å finne et sted det er mulig å komme i land uten å bli slått i filler. Til sist oppgir vi håpet og bestemmer oss for å gå i land med livet som innsats. Jentene svømmer i land og guttene tar dinghyen. Først surfer guttene på de enorme brytningene inn på stranda før jentene blir kastet på land som forkomne hval. I det vi står trygt på land er det en lokal som roper : Whale!!!!! Og der ute, ved Impuls, svømmer det hval i havoverflaten. De lokale kan også informere oss om at det fra stranden er 1000 meter og 600 høydemetre før veien slaker ut og vi vil være i nærheten av en restauarnt. Vi tar fatt på stigningen. Vel oppe de 600 høydemetrene får vi skyss på lasteplanet til en jeep som kjører oss til en anbefalt restaurant. Vi smiler. Etter et lykkelig måltid tar vi taxi tilbake til stranden. Surfene er blitt større, vi teller bølger og kaster oss ut i solnegangen på den minste bølgen. I mørket setter vi kursen mot St Croix, final destination på vår atlanterhavskryssing.
Etter 16 timer under seil ankret vi på St Croix og spratt bobler og nøt lykkefølelsen og fellesskapet! Men så startet morroa! Vi var jo ankommet USA og skulle nå gjennom toll og imigrasjon. Det viser seg at Esta ikke ikke gjelder når man ankommer USA med privat fartøy. Vi får bli på øya til kl 17 samme dag (dvs tillatelse til å spise lunch) før vi må forsvinne.
For å unngå utreise prøver Kolbjørn seg på taktikk nr 1: Humor, små-chatting og til sist litt argumentasjon over hvor urimelig dette er, ispedd et snev av irritiasjon. Når Kolbjørn ikke når igjennom prøver PM seg på taktikk nr 2: Han prøver på et meget seriøst vis å fortelle tolleren at vi ikke prøver å lure oss inn og at han leste ESTA-skjemaet veldig nøye før han forlot Norge og kan ikke huske at det sto noe om at ESTA ikke er nok for å få komme inn til USA bare fordi man kommer med privat båt. Taktikk nr 2 hjalp like dårlig som taktikk nr 1. Vi prøver oss på siste kort i ermet, taktikk nr 3: vi tilkaller en venn, Kolbjørns bror, Trond, som driver flyselskap på St Croix, tollerne kjenner Trond og synes han er en skikkelig bra fyr, men det hjelper oss ikke noe bedre enn taktikk 1 og 2, vi er like uønsket i USA. Vi forlater derfor øya kl 17, seiler til British vergin islands, mer presist drar vi til øya Tortolla. Derfra tar vi offentlig ferje over til St John, USA, får innreise tillatelse til USA og reiser tilbake til Impuls som venter på oss i British Virgin Island og seiler henne over til St Croix, USA... Byrokrati.....

Saba

Vann uten restriksjoner på Saba