Rabat-Mohamedia-Lanzarote

Etter en uke i Rabat var vi klare for å dra videre når bølgene igjen hadde roet seg og var under 2 meter. Klare var det også flere andre båter i havnen som var. Vi var 7 båter som ble loset ut av havnen samtidig. Vi ble loset av en losbåt foran og en losbåt på siden.

Det var et flott syn vi fikk over rabat på vei ut av havnen.
På vei ut av havnen var det noe som festet seg i  propellen. Vi har en propellkniv festet innenfor selve propellen, netopp for å unngå at fiskegarn og annet skal feste seg i propellen. I dønnignen utenfor moloen forsvant først Marianne ned under båten for å få løs det som hadde festet seg, men mangel på muskelstyrke (og kløkt i følge Kolbjørn...) gjorde at Kolbjørn måtte hoppe uti og redde situasjonen. Han fikk det selvfølgelig løs.

Vel ute av havnen satte vi kursen for Mohamedia 35 nm sør i Marokko. Ankom Mohamedia etter mørkets frembrudd. Det er en liten havn. Gjestebåtene lå utenpå hverandre, longside, med anker i baugen. Vi bestemte oss for å ankre utenfor moloen, hvor det ikke var andre båter, men hvor vi forstatt lå beskyttet for vinden. Der lå vi fint. Dagen etter tok Kolbjørn dinghyen inn til Det marokanske politiet for å få stemlet oss ut av Marokko. Politiet fremsto som både bryske og strenge. Men Kolbjørn sjarmerte dem med sin ustoppelige humor og forlot noen leende politimenn.
Når passene hadde fått de riktige stemplene av politifolkene i Mohamedia satte vi baugen mot Lanzarote. Marianne ble sjøsyk fem timer ut i reisen. Det varte i 2,5 døgn... Hvor mange ganger skal det være nødvendig å være "førstereisegutt"? 2,5 dager oppholdt hun seg for det meste inne i lugaren under dynen. Kolbjørn sto standhaftig bak roret sammen med Otto (autopiloten vår). Kolbjørn er en helt. Klager aldri, selv om han nok føler han er alene på tur de dagene Marianne er så uvel. Men både hval og delfiner holdt han med selskap. Fantastisk flott!!

Dag nummer tre var formen bedre, i allefall slik at Marianne satt i cockpit og var sosial. Dag fire var hun tilbake i sitt rett jeg: Da var det nybakte rundstykker til frokost, byssa var vakset og middagen forberedt før klokken 10.

"Ikke sjøsyk mer" ble feiret med elgkjøttdeig, tørket og
vakuumpakket hjemmefra.

Sjøsykfri!!!

På denne strekningen hadde vi en hel natt med motvind og i tillegg kom det noen kullsvarte skyer som dannet seg på himmelen i rekord fart. De førte til plutselige sterke regnskyll, stiv kuling midt i mot og en båt og mannskap som frydet seg over jobben som nå måtte gjøres for å holde båten stabil og på rett kurs. Desverre er stemningen så intens når slikt pågår, så vi har ingen bilder å dele med dere. Men etter stormen kom stilla: vi hadde en hel dag med vindstille. Totalt vindstille.

Blikkstille hav

Vi blir nok aldri lei solnedganger

Solnedgang over Lanzarote

Vi ankom Arrecife, "hovedstaden" på Lanzarote kl 23, etter mørkets frembrudd. Vi liker ikke å ankomme havner etter at det er mørket, men vi var klare for å komme oss til kai, og tenkte at vi vil dra lenger sør senere.
Vi koser oss her. Men det er ikke så mye å skrive hjem om... Vi koser oss på båten. Hverdag.

Hverdag: vasking av tøy. Takk til Grethe
 for vaskebrettet og takk til Mamma Unni
 for diger bøtte så tøyet kan stampes
skikkelig.

Hverdag: Kolbjørn monterer den nye vindmøllen

Hverdag: blogskriving

Har vært på noen sykkelturer og vi har handlet mat. Vi har også kjøpt inn en del utsyr til båten. Et ekstra tau til storseilet, slik at vi kan aktivere et rev til (gjøre seilet mindre) ved behov. Vi kjøpte nytt toalett, rett og slett fordi vi ikke stoler på det gamle, og har tenkt til å bytte det ut før vi skal krysse Atlanteren. Det ble byttet ut før vi hadde planlagt... kl 22 samme dag som vi hadde kjøpt det nye røk det gamle... vi byttet toalett til halv to på natten.

Her på Lanzarote er Kolbjørn i Kaktus Paradis

Sykkeltur til Cesar Manrique (1919-1992) sitt hus. En lokal kunstner som bygget et utrolig fasinerende og ærlig hus i lavagrunden.