Hvem kan seile for uten vind...?

Hvem kan seile for uten vind...

Det er ikke noe som er mer slitsomt når man seiler enn å ikke ha tilgang på vind. I allefall ikke for et ihugga anti-motor-kjørende par(i seilbåt). Vi hater å være stangbåt. En stangbåt er en båt med mast uten seil. Og vi gjør som regel det som står i vår makt, både fysisk og mentalt for å unngå denne farkosten på vannet.
Hvis vinden forsvinner så prøver vi og prøver og prøver å hente ut det minste dytt som er i den lille vinden som er.
Det starter gjerne med at storseil og genoa er oppe. Så begynner det å blafre i seilene. Det bråker i seilduken når den slår frem og tilbake. En monoton, men samtidig uregelmessig irriterende lyd. Så prøver vi å dreie båten litt, for å få vinden inn fra en mer gunstig retning. Når det ikke hjelper begynner løygangen å slå, metall mot metall. Ujevne dunk og smell, som gjør at innvolene våre krøller seg. Vi prøver videre å tvinge seilene til å holde seg ute med vinden. For å roe storseilet bruker vi et tau, en preventer, som vi knyter fast mellom bommen og skutesiden. Genoaen tvinger vi ut til en av sidene med en spribom, slik at vi får så mye vind inn som mulig.  

En slik seilas hadde vi fra Colombia til San Blas i Panama. Det staret bra ut det første døgnet med bra vind i seilene, 17 knop, men det dabbet helt av i løpet av dag 2. Dag 3 var like stille, men da begynte vi på den mentale treningen. Vi liker å være på sjøen, så la oss nyte de ekstra døgnene, kartplotteren vår viste tidvis at vi kom til å bruke 10 dager (på under 300 under nautiske mil).
Drømmen om en øde øy kunne jo begynne her: Impuls er vår øy.
Vi drakk kaffe på sengen, slik vi pleier når vi ligger på anker, vi tok morgenbad fra båten. Vi svømte omkapp med Impuls. Vi fisket med en ekstra fiskestang - som ikke ga oss fisk. Med speargun jaktet vi tre yellowfin tuna som lekte med oss rundt bauen. I utgangspunket et håpløst prosjekt, men et av de prosjektene som bare MÅ prøves ut. Resultatet ble ikke annet enn at Marianne antakerlig kommer til å få blå nese - amatør jeger.
Vi spilte domino. Prøvde å heise genakkeren, men det var ikke nok vind til å holde den oppe.
Vi holdt humøret oppe. Seilte 55 nautiske mil på 53 timer. Tålmodighet.
Da vi den tredje dagen fortsatt ikke hadde vind kom det heldigvis et containerskip innen rekkevidde. Vi kallte opp på VHF`en. De fortalte oss at det skulle blåse opp fra neste dag. Så da var det bare å nyte vår "øde øy".
Den samme dagen loggførte vi 10.000 nautiske mil så langt på denne langturen.
I løpet av natten blåste det opp. Med 10-14 knops vind i seilene tok det ikke mange timene før vi kunne se koralløyene San Blas.

Skriver blogg, lager vann og solnedgang

Morgenbad

Flott mann i solnedgangen