SY Impuls: Dominica og Martinique

Tusen takk for super koselig besøk Sven.
Vi hadde egentlig tenkt å forlate Dominica når Sven hadde reist. Men så var det bare en tur til vi ville gå, og et fossefall vi ville se, og et rev vi ville snorkle på, et naturspa vi ville prøve og en lansby vi ville besøke, så i det hele tatt, den ene turen tok den neste og vi ble en uke til på Dominica. De siste dagene ankret vi utenfor Roussau, hovedstaden på Dominica. Det er et område hvor det er kjent for å være noe vanskelig å ankre. Men i det vi kom inn i området kom det en boat boy fra firmaet seacat og møtte oss. Han tilbød oss en bøye, når vi sa vi helst vil ankre viste han oss et av to områder hvor det er ok å ankre. Der satt ankeret godt de siste dagene våre på Dominica. Han ba ikke om noe for dette, men vi lyttet interisert til alt han fortalte om turer i området og betalte han 5EC (øst caribisk myntenhet) for hans smittende engasjementet og hyggelige fremtoning. Da vi ankret i Porthmouth var det et par dager hvor det blåste stiv kuling i kastene i flere perioder, og vi driftet 30 meter to netter på rad. Vi har frem til nå vært utrolig fornøyde med ankeringen vår. Ankret hovedakelig i sand og gress og da sitter det veldig bra. Men i Portsmouth slet vi altså med festet. Det utgis et magasin på nettet og i parpirformat som heter Compas caribien, en avis for seilere som oppholder seg i karibien med informasjon om hva som skjer av positive og negative ting. I den siste utgaven var det en atrikkel om sjøgress som har infisert bunnen i Portsmouth og store områder er dekket av sjøress, som gjør den skjellsandbunden (lett og veldig luftig bund) som i utgangspunktet gjør ankring i Portsmouth litt ekstra spennende, nå fungerer enda dårligere.
Sjøgress (seaweed) er brun tang som flyter med strømmen. Har sett utrolig mengder av den fra vi krysset atlanteren og under hele tiden vi har oppholdt oss her i karibien. I og med at den følger strømmen er det som regel fisk i områder med sjøgress, fordi også fisken følger strømmen. Så sjøgresset er et signal til oss når vi fisker om hvor vi kan finne fisken. I tillegg til at vi følger med på fuglene. Jaktende Tuna-fugler er signal om at det kanskje er tuna i nærheten. Ikke fordi tuna-fuglen jakter tunfisk, men den jakter den sammen småfisken som tunfisken er glad i. Jaktende Frigate-fugl er gjerne i nærheten av mahi mahi og wahoo, igjen ikke fordi den spiser disse fiskene, men fordi de jakter samme småfisk. Men vi må jo innrømme at til tross for denne kunnskapen, er det ikke blitt noe mer fisk på oss siden vi fikk cero`en utenfor Barbuda (som forøvrig samkte sykt godt!)
Vi seilte fra Dominica til den franske øya Martinique, i øs pøs regnvær og skiftende vindstyrker fra 4 til 30 knop (lite vind til stiv kuling). Ette syv slitsomme timer kastet vi anker i Saint Piere på Martinique. Dagen etter seilte vi videre til Port a France, hovedstaden på Martinique. Vi hadde for det meste svak vind, utenom den siste timen hvor det plutslig blåste opp til sterk vind (20 knop).
Her på Martinique var planen vår hovedsakelig å fikse båt. Saltvannspumpen lakk og trengte utskiftning. Genoaen måtte repareres eller byttes ut, etter at den revnet da vi skulle ha det litt morro utenfor Portsmouth. Watermakeren funket ikke. Vi hadde en mistanke om at vi har dårlige batterier. Brune flekker i gelcoaten skulle fjernes. Kartplotteren vår var humørsyk og gjorde litt som den ville - garantisak. Så i det hele tatt mye fiksing.
Men Le Marine var virkelig et sted hvor vi kunne få fikset alt! Det meste kunne fikses, servicen var god, og vi følte ikke at vi ble ribbet hver gang vi fikk fikset noe. Resultatet ble at vi kom på mer som måtte fikses når vi først var her. Bommen trengte reparasjoner. Riggen ble sjekket og fire stag skiftet ut. Skapene i byssa fikk låsemekanisme, slik at ikke inneholde heretter vil flyte utover når vi krenger under seiling. Vi har fått sydd forlenger til biminien, slik at vi nå ar enda mer skygge i cockpiten. Kjølesakpet har fått ny regulator. En septikslange er byttet ut. Vi har ryddet oss inn i frampiggen hvor det er stor luke i dekk og god lufting. Frem til nå har vi ligget i babord akter kabin, men den var for varm for Kolbjørn, til tross for viften vi har montert der inne, så nå føles det som om vi sover i storm fremme i frampiggen istedet.
Vi går jo inn i en spennende periode nå, hurricane sessongen. Og jo nermere vi kommer den, jo mer tenker Marianne på storm og besøk, og mulighet for å "flykte fra stormen". Vi befinner oss ganske langt nord for sikkerhetssonen som mange forsikringsselskap oprerer med for hvor man får oppholde seg i denne sessongen. Men nå har vi tittet på Hurricanekart for de siste 100 år... Det roet nervene. Men for all del! Vi har fortsat stor respekt for været og værforandringer!

Landsbyen Watten Waven

Varm varm kilde

Spa, naturlige kilder.

Waitikubuli trail

Trafalgar Fall

Scotts Head - sydspissen av Dominica

Scotts head

Haiken sammen med denne trivelige karen

I denne baren serverte de ikke øl, kun rum. Og vi fikk noen Pev-blader med på kjøpet

Kolbjørn lager sin helt egen bush-rum, med Pev-blader

Martinique, le Marine

Det revnede seilet til inspeksjon hos seilmaker

Vi brukte reservedeler fra det revnede seilet til å optimalisere ekstra seilet vårt.

Vi fikk et veldig bra tilbud på et hydranet seil . Men det viste seg å ikke passe til båten, målene i målbrevet vårt er feil - så heretter kommer vi høyere opp på resultatlistene!

Vi får kuttet til nye wierer til riggen

ca 6 meter bom skal fraktes til reparasjon på en 2,5 meter dinghy

Sjefen selv skal montere wiere i masten. Bildet er publisert med tillatelse.

Riggen sjekkes

Alle batteriene våre er byttet ut. Så nå våkner vi ikke lenger av lite-strøm-alarm om natten, men vi må alikevel opp, bare for å sjekke hvor mye strøm vi har. Det er villt tilfredstillende!