SY Impuls: juli 2016

lørdag 23. juli 2016

Vi har hatt super kos besøk og Kolbjørn har vært sykt syk

Pappaen til Marianne og William kom på sommerferie på Impuls. Gleden var stor da vi møttes på Kokoarum, stam kafeen vår her i Le Marine på Martinique.
Etter et par dager her for å stabilisere sjøbeina til Pappa og William seilte vi til St Lucia og Rodney bay hvor vi sjekket inn og William fikk gjort det han synes er aller best med å være i Karibien, det er å være på stranden. Det gjelder i allefall hvis du spør hans mens vi er på stranden. Hvis du spør han mens vi spiller Settlers er det beste med karibien å spille Setlers, det samme gjelder hvis vi spiller domino eller Carcasonne, legger syver kabalen, popper popcorn eller leser eller tegner... uansett hva vi gjør er det det beste med karibien.

Desverre ble besøket overskygget av Kolbjørn. Han ble så sykt syk. Det startet fem dager etter at Pappa og William ankom. Han fikk feber, 39-40,5, smerter i hele kroppen og hodet og svevde for det meste mellom ulike drømmeverdner hvor vi andre kun var tilstede for å få i han vann og mat. Vi var sikre på at han var blitt stukket av en mygg med Dengue, altså et virus som ville gå over av seg selv. Den fjerde natten ble vi derimot presentert for et nytt symptom, som ikke inngikk i dengue symptomer. Han kastet opp blod. Klokken var nå 01.30 på natten og vi var i en ganske avsides del av St Lucia, helt sør i Soufrier bay. Vi bestemte oss for å starte motoren og gå direkte til Le Marin på Martinique, vi ville etter planen ankomme der ved ni tiden på morgenen. Martinique er Fransk og skal ha europa-kvalitet på helsevesnet, hva nå det betyr.
Etter en humpete seilas som for Kolbjørn opplevdes som ekstremt smertefull ankom vi leia til Le Marin, og Kolbjørn var så dårlig form at han ikke klarte å styre båten inn leia. Han lå bak roret, slapp og i smerter. Etter at ankeret hadde fått feste bar det inn til land i dinghyen, inn til sykehuset. Fargen til Kolbørn var på dette tidspunktet mer gul-grå enn solbrun og han så truanes ut til besvime når som helst. Han ble umiddelbart tilsett av lege og derfra fikk Marianne sett Martinique gjennom bakruta på en ambulanse, akompenjert av sirener. Kolbjørn ble lagt inn på akutten på hospital Quitman i Port de France. Han ble liggende i fire dager, de scannet magen, tok diverse blodprøver og ga han væske og diverse ulike smertesitillende og antibiotika. Det ble ikke mer blodig oppkast, men han responderte på antibiotika, som signaliserer at det dreier seg om en bakteriell infeksjon og ikke en virus infeksjon og både lever og nyrer var skadet av dette lille usynlige kreket.
Hospital Quintman fremsto interiørmessig som et sted vi ikke ville være, i allefall ikke når vi var syke, så vi måtte minne hverandre på at det som jo var det viktige for oss er kunnskapen til de som jobber der, ikke førsteinntrykket av bebyggelsen. Og det viste seg kjapt at kunnskapene overskygget interiøret her!

Nå blir vi enda litt lenger på Martinique fordi Kolbjørn skal følges opp med blodprøver og kontroller på sykehuset.

Marianne var utrolig glad for at pappa og William var her da Kolbjørn ble så dårlig! Takk for det. Selv om ikke ferien ble i nærheten av hva vi hadde tenkt oss at den skulle bli for dere, så håper vi dere koste dere og fikk slappet av. Marianne koste seg i allefall veldig med å ha dere ombord!

Fylling av diesel og vann før vi skal ut å seile

Hyttebygging

Svømmepremie

Rodney bay Saint Lucie

William bryter mot en amerikansk jente

Fruktselgeren Gregory. Han ga William bananbladhatten

William på stranden i Gros Islet

Gatekjøkken mat. Pappa ble overbevist, dette var godt og ikke så skummelt

Blåser i konylien for å informere landsbyen om at det er fisk på vei

Tunfisk til middag

Marigot bay, St Lucia

Der ute ligger Impuls

Det er nok ikke så værst med ferie

Der ute ligger Impuls

Når de voksne ikke vil hjem, er det bare å finne seg et sted å sove

William sov ute i cockpit hver natt

Soufrierer

William fant sin plass under seilasen

Piton falls

Syke Kolbjørn

Akuttmottaket i Le Marin

Ambulansen

Sirener og blålys

Ankommet Sykehuset Quintman

St Vincent

Vi seilte mellom øyene St Lucia og St Vincent, hovedøya i Grenadinene. Vi seilte i rolig sjø, vinden 90 grader på, så det var digg seiling med genaker. Vi tok også dinghyen ut og tok bilde av Impuls på avstand, så dere kan se hvor flott hun er. Vi seilte direkte til Cumberland bay. St Vincent har desverre hatt en del (alt er relativt) ran av seilbåter, så mange seilere seiler desverre forbi denne vakre øya. Vi hadde hørt at at den var vakkert og at menneskene her "all over" er hyggelig - så vi seilte innom. Vi angrer ikke et øyeblikk på den avgjørelsen. I Cumberland ble vi tatt i mot av roende boatboys som hjalp oss med tilleggingen. Vi ankret baugen ut fra stranden på 15 meter dyp og deretter rodde boat boysene en line fra akterenden vår inn på stranden og fortøyde oss rundt en palme. I Cumberland møtte vi våre venner fra britiske Spirited Lady. Sammen med dem gikk vi på tur gjennom regnskog til vulkanen La Soufriere (som hadde siste utbrudd i 1979). Vi plukket sikkert 20 kg med mango og Bellapple (ligner på passionfrukt, men er bare søt, finnes ikke syrlig) på turen. Vi tok bussen til Kingstown, som er hovedstaden på øya. Bussturer på disse øyene er like morsomt hver gang. Når vi tror bussen er full (som regel en Toyota, registrert for 8 personer) er det helt sikkert plass til enda fler. På det meste var bussen vi tok fylt med 23 pasasjerer. Og bussturen blir gjerne avbrutt av at en skal tisse, en vil a chips eller en skal plukke opp noe hos en venn på veien. Den siste turen vi hadde, da Marainne hadde lirket seg ned mellom to på et allerede fullt sete, ble Kolbjørn sittende ved siden av en som snakket med seg selv, Marianne fikk et sovende barn på fanget. Det er alltid like underholdende mens musikken spilles for max volum.
Gutta på stranden på Cumberland var både hjelpsomme og informative.

Gennaker seiling

Delfiner

Cumberland bay

Minibussen, registrert for 8, er ikke full før det er 23. Her på vei fra Kingstown til Cumberland

Lionfish

La Soufriere

Ville Bellapple. Jummy!

Krateret i vulkanen Soufriere

Tett jungel det meste av turen

Mutti har en tendens til å skli i alt som kan ligne et gjørmehull

tirsdag 5. juli 2016

St Lucia

Etter fire uker i le Marine på Martinique, hvor vi var redde for at vi skulle gro fast, var det vikelig på tide å seile videre. Vi stakk ikke langt. Vi seilte de ca 20 neutiske milene som er ned til Rodney bay på st Lucia. Der vi svipp-ankret for natten. Dagen etter seilte vi til Soufrier på sydspissen av øya. Vi hadde fått advarsler om ikke å dra til sydspissen, fordi jo lenger sør man kommer jo mer utrygt er det. Vi hadde samtidig hørt at et skal være utrolig vakkert der. Så vi lot nysjerrigheten styre. Vi la oss på bøye i marinparken. Det var ikke mange bøyer der, vi så fire stykker. Men det var heller ikke mange andre cruisers der, kun noen som kom inn for natten og forsvant innen vi hadde stått opp (ikke for at det nødvendigvis betyr at de dro så veldig tidlig... ). Det var en utrolig stille bukt. Den første ettermiddagen fikk vi besøk av fruktselger,brødselger, kunstselger, en smykkeselger, alle i båt og park rangeren som skulle ha 150 kr pr natt for bøya. Men vi fant heldigvis ut at det var lett å prute på prisen når vi skulle bli noen dager. Bøyene var et godt stykke fra byen, så vi fikk boatboyen Shane til å kjøre oss inn til Soufferier så vi fikk sjekket inn og tittet rundt i byen og tatt ut penger. Ellers koste vi oss i den usjenerte bukta. Vi gikk tur opp en foss, en mineralfoss, som angiveldig skulle gjøre oss 10 år yngre. Og en dag gikk vi opp på fjelltoppen Piton Petit. Skikkelig bratt tur, 760 meter som føltes som om de gikk rett opp. Skikkelig flott!

Impuls i Soufrier bay

Shane

Soufrier by

Zaka kunst kafe

Soufrier by

Shane og sønnen på 12 år skal få syklene våre. Syklene ga oss noen fantastiske turer i Europa, Marokko og St Croix, men derfra har de tatt mer plass enn gitt lykke. Når vi alltid ankrer er det styrete å ta to sykler i dinghyen.