Tilbake på Impuls

En herlig følelse å være tilbake på Impuls! Vi er virkelig entusiastiske før neste etappe på vårt eventyr. Det er helt utrolig, for vi vet det blir jæ.... vi vet det blir slitsomt. Men vi gleder oss så det kribler i magen.

Mens vi var hjemme i Norge hadde Arthur, en lokal dude lakkert salongen, toalettet, bestikket (kartbordet) og pentry (kjøkkenet). Han hadde vasket cockpit, dekk og skroget under vannlinjen. Så Impuls skinte da vi møtte henne!

Men mer skal til før vi kan fortsette seilasen. Neste etappe går til Chile. Mange sjømil, ca 5000, ligger foran oss. Vi er nå tilbake på Moorea, øya ved siden av Tahiti, et eksotisk sted å fikse båt.
Fra Norge hadde vi med oss en ny kartpoltter. Det var en garantisak fra Raymarine. Vi har hatt en karplotter med bare toutchscreen. Problemet med denne skjermen (som faktisk bare er ett år gammel) er at den fryser, i tillegg til at regn overstyrer skjermen, og skjermen nekter å adlyde våre fingre. Den nye kartplotteren har Kolbjørn montert. Itillegg har han montert et remotekontroll-panel slik at vi ikke kun er avhengige av toutch screenen.  

Tidligere har vi hatt AIS (automatisk identifikasjon system) mottaker men ikke sender, slik at vi har kunnet se andre måter med dette systemet (de fleste båter og skip på havet), men de har ikke kunnet se oss. Nå har vi kjøpt en sender, og den har Kolbjørn montert.

Til nå har vi ikke hatt tilgang på værmelding med mindre vi har hatt internett. Dette skal vi gjøre noe med. I Norge fikk fikk vi info om hvordan Redport skal monteres, slik at vi kan laste ned værdata via satelitt. Med denne lille tilleggsinfoen var det en enekel sak for Kolbjørn og fikse tilgangen.
To av rekkestøttene våre har vært løse. Den ene løsnet i et vindfullt øyeblikk da storseilet skulle slås og Marianne misforsto Kolbjørns bekjed: Vanlig ble til vindens bråk til varsomt... Da rev preventeren på storseilet med seg rekkestøtten. Den andre rekkestøtten var bare løs, uten at vi har noen forkalring på det. De er i allefall festet godt begge to nå.

Vi var ikke helt fornøyd med deler av den lakkeringsjobben som Arthur hadde gjort så vi har slipt og lakkert noen områder.

Vi har hatt et diesltank-issue ombord. Vi har hatt en gammel som vi fikk sveiset på i Martinique. Det viste seg å være en dårlig jobb som ble gjort der. Så fikk vi Sveiset en ny tank i Panama. Elendig jobb i tillegg til at den rustet før vi hadde krysset stillehavet. Nå har vi kjøpt en plastik diesel tank hjemme. Den er montert og vil gi "peisen" (Dickenson) vår diesel så vi kan ha varme ombord når vi nå skal sørover til kaldere strøk.

Marianne har sydd trekk til Navpoden (instrumentpanel) vår.

Et av problemene ombord i båt er lagring av ting, klær og utstyr som ikke skal mugne. (Mugg i seg selv er et problem. Det har vi effektivt bekjempet ombord i Impuls ved hjelp av eddik og klor.) Kolbjørn har hatt klærne sine i et skap, mens Marianne har hatt klær i tøyposer. Kolbjørn sine klær har mugnet. Nå har Marianne sydde tøyposer til han, så han kan oppbevare klærne sine i tøyposer han også.

Vi har pakket om båten. Vi har funnet frem boblejakker, våtter, luer og dyne. Vi skal til kaldere strøk og forbereder oss som best vi kan. Men kulda kommer sikkert som et sjokk etterhver som vi beveger oss sørover. (Kolbjørn sitter i kockpit å furter fordi Marianne, da vi var hjemme i Norgen, overbeviste han om at han hadde en ullgenser ombord... det stemmte visst ikke... og i Tahiti er det ikke en ullgenser å oppdrive...(Takk til Bjørnar som sjenket oss en boblejakke en sen nattetime vi skulle hjem fra dere))

Neste sted vi har mulighet for mat-innkjøp blir i Puerto Montt i Chile. Vi regner med at det er fem til seks uker før vi er der. Marianne har planlagt menyer for seks uker + og hatt diverse turer til supermarkedet for matinnkjøp og deretter om-pakking, vacuum-pakking og lagring av mengder med mat.
Arthur som lakkerte og vasket Impuls hadde ødelagt nøkkelen vår til Impuls og for å redde nøkkelen hadde han ødelagt låsen. Vi hadde en reserve lås, men med en veldig rusten nøkkel. Vi ba en jernvarhandel om å slipe om den ene nøkkelen slik at vi ville få to nøkler til låsen som Arthur ikke hadde ødelagt. Men så klarte kisen å slipe feil nøkkel. Nå hadde vi en lås på båten som var låst, to nøkkler til en lås som ikke fungerte... Beklager er visst ikke et begrep denne kisen ville uttrykk... så vi ba om å få snakke med sjefen. Og da ble det dreis på sakene.
Vi er blitt fortalt at Tahiti styres av to familier, uten at vi vet om de er venner eller rivaliserende. Men når sjefen skulle hjelpe oss å fikse nøkkel/lås-problemet vårt ble vi presentert for hvordan dette funker. Vi ble kjørt fra jervarehandleren (Ace) som ødela nøkkelen vår til en marin butikk... same boss you know... videre til en seilmaker... same boss you know... til en mann som hadde lunsj på en restaurant... same boss you know... videre kjørte sjefen for jernvarehandlen til to for oss ukjente steder... men... same boss you know... we know... one big happy family.

Marinaen på Moorea

Mellom slagene har vi vært sosiale på brygga. To formiddager har en lokal gjeng invitert oss på fisk til lunsj. En av jentene er fra Marquesas og har hatt med fisk hjemmefra (her synes hun fisken er for dyr, så hun bytter fisk mot gris herfra). Vi fikk servert grillet fisk med kokosmelk, banan og grønnsaker. Den ene dagen fikk vi brødfrugt til og den andre gangen fikk vi søtpotet.
Kokkosmelken ble tilbredt ved først å skave ut kokosnøttkjøttet. Den som skavet satt på en sadel med en skaver på enden og jobben delte selskapet på. Etter at det var skavet ble skavet skivst i et kjøkkenhåndkle for å frigjøre melken. De første tre lagene med skav fikk Kolbjørn og jeg servert i et kokkosnøttskall.
Brødfrugten ble først dengt med en stokk i rå tilstand, så grillet og skrellet  for deretter å denges en gang til. Dette for å unngå at den blir alt for seig å tygge på. En skikkelig agressiv mat-tilbredelse, som alle delte på og alle gikk inn i med liv og lyst.

Sånn lager man kokkosmelk

Han i midten skaver en kokkosnøtt

Philips kone døde av hjernesvulst for to år siden. Denne helgen feires hun - på fransk vis med champis

Kolbjørn delt sin cigar (latteren sto høyt når jeg viste min petit too...)

Etter en uke på Moorea seilte vi til Tahiti og la oss for anker ved flyplassen. Her ligger vi for oss selv, vannet er super klart, 28 grader og turkist. Det var fantastisk å være ombord på Impuls igjen!   

   

Hjemme en tur

Vi har vært hjemme en tur. I syv og en halv uke. Tiden løp avsted med oss og vi prøvde å henge med så godt vi kunne. Marianne jobbet i fem uker. Tok i mot 18 barn! Det er fordelen med å jobbe på Nord-Europas største fødeavdeling, det mangler ikke på kvinner, barn og menn som trenger hjelp. Synes det var fantastisk å være tilbake på jobb, men da jeg rett før avreise tilbake til Impuls var innom jobben for å hente en kakeform jeg hadde glemt siste arbeidsdagen, så var den totale følelsen at jeg var ferdig med å jobbe for denne gang, og nå klar for nye eventyr sammen med Kolbjørn og Impuls.
Når jeg ikke var på jobb var vi sammen med venner og familie. Vi fikk en tur på hytta til moren til Kolbjørn og Marianne fikk vært på elgjakt. Vi tørket og vacuumpakket elgkjøtt, både som kjøttdeig og elg-turcuey, smakte super godt. Vi gledet oss til å nyte når vi skal videre over Stillehavet. Men mellomlanding i USA... vacuum pakket elgkjøtt... - vi tok ikke sjansen. Så elg kjøttet ligger igjen på kjøkkenbenken til moren til Marianne. Det var hos henne vi bodde mens vi var hjemme - tusen takk for oss! Det var veldig raust av deg å åpne opp for to  eventyrerere som ikke hadde mye ro i ræva da vi var hjemme.