Impuls

Impuls

tirsdag 26. mars 2019

Fatuhiva, Marquesas, Franske Polynesia

Vi ankret opp i Omoa dalen på Fatu Hiva etter 8 dager under seil fra Gambier.
Omoadalen er der Liv og Thor Heyerdahl bodde i ett år i 1932, da de trodde de skulle til Paradis, men i stedet ble herjet av sykdom og fuktigheten.
Vi var på Fatu Hiva for to år siden. Den gang hadde vi problemer å finne plass mellom alle båtene som lå for anker i hoved-ankringen på Fatu Hiva, Hanavave. Nå lå det bare fire båter der. Da vi var her for to år siden kom vi samtidig med alle de andre som også hadde seilt fra Panama, og det er utrolig mange fler enn oss som, denne gangen, velgte å seile fra sør Amerika.
Den første ettermiddagen på Fatu Hiva dro vi på dinghy tur og så masse, masse delfiner som jaktet, men når vi kom synes det var mye morsommere å leke rundt baugen vår.
På søndag var vi i kirken. Hørte den massive sangen, som vi har opplevd så mange ganger her i sør Stillehavet. Alle gir alt de har, uten blygsel. Flere av de blomsterkrans-pyntede damene poserte gjerne for kameraet. En av dem, en eldre dame ville så gjerne ha et bilde sammen med barnebarna sine. Vi printet ut noen og ga til henne. Hun ble veldig takknemlig og som takk fikk vi tørkede bananer.
Vi gikk en tur på land og plukket med oss blandt annet avokado. Men det er slitsomt å gå tur når temperaturen er 35 grader midt på dagen, og turen kun er for forlystelsens skyld. Tilbake ombord badet vi med jevne mellomrom bare for å kjøle oss ned. Desverre har vi mistet vanntermometeret vårt, så vi vet ikke hvor varmt det var, men det var varmt.
Etter to netter på Fatu Hiva seilte vi under gennakeren i rolig sjø og skyfri himmel de 45 nautiske milene til Hiva Oa. Det er 35 grader ombord også, men her er det bris og vi kan sitte i skyggen hele tiden. 









Copra, tørking av kokosnøtt

En så fantastisk frodig øy




Ingen ting smaker som pisslunket
Men nylaget vann

Etappen Gambier til Marquesas

Etter ti dager i Gambier heiste vi seil på ettermiddagen, etter og ha sagt hadet til Oxygen.
Dies Natalis heiste seil samtidig som oss og vi tok følge ut gjennom revet. Vi hadde det så gøy sammen med Tove og Rasmus så vi vurderte å seile sammen med dem til Touamotus, men falt tilbake på vår opprinnelige plan og seiler til Marquesas. Vi var på 5 av de 75 atollene i Touamotus i 2017. Mulighetene er så mange, og vi holder oss til planen.
De første døgnene blåste det rundt 20 knop og var grov sjø. Slit.
Vinden roet seg i løpet av natten til tredje dagen og det gjorde sjøen også. Men til gjengjeld blåste det frustrerende lite, slik at vi hadde lite fremdrift. Vi leste høyt og så film med korte mellomrom for å tenke på noe annet enn hvor sakte vi gikk.
For tiden leser vi en triologi av Helga Flatland, Bli hvis du kan. Temaet er sorg og den er bra skrevet men Kolbjørn rister på hodet og stønner hver gang mennene i boken gråter, det gjør de nemlig alle sammen, nesten hele tiden.
Det har vært overskyet og mye vind og regn de siste ti dagene, det har gitt en behagelig temperatur, men en dag underveis kjente vi at varmen var tilbake. En trykkende, intens varme slo mot oss i det vi våknet. Og varmen ble. Vi går rundt som trusepirater begge to.
Etter vel fem dager på sjøen virket det som om vinden fra nord-øst hadde stabilisert seg.
Flere av nettene har vært preget av squalls, regnbyger med mye vind, rundt 20-25 knop, og gjerne vinddreining når vi seiler i bygen, og lite til ingen vind når vi er igjennom bygen. Dette gir mye frustrasjon og slitsomme netter.
En av morgenene, etter at vi heldigvis hadde hatt en rolig natt, våknet vi klokken 6.30 av at noen kalte på VHF'en. Vi skvatt til og sprang opp i cockpit for å sjekke at vi ikke var på kollisjonskurs med noen, før vi svarte på VHF'en. Vi har hverken hørt eller sett andre enn hverandre på fem dager. Det var en fransk seilbåt som kalte oss opp, han var veldig lite meddelsom, veldig irriterende siden han hadde vekket oss klokken 06.30.
18 mars er en stor dag hvert år. Marianne har bursdag. Natt til 18. Mars i år hadde hun egentlig nattevakt, men da vaktklokken ringte klokken 00.00 sa Kolbjørn: gratulerer med dagen!!! Jeg tar resten av vakten for deg! Herlig. Kolbjørn vartet opp med eggkake til frokost og en øl i cockpit til solnedgangen. Marianne pyntet seg med en ny sarong hun fikk i bursdagsgave i tillegg til de 17 nye svarte Tahiti perlene fra Gambier.
Lykken var stor den ettermiddagen vi trakk en tunfisk ut av vannet. Den hadde perfekt størrelse, rundt 3 kilo. Men den var stein død da vi fikk den ombord. Kolbjørn hadde nok satt litt ekstra brems på 80 pund snella etter at vi hadde en fisk på kroken tidligere på morgenen, en fisk som nesten dro ut hele snøret på null komma niks, og som rettet ut kroken og knakk mothaken... altså en diger krabat som vi sikkert ikke ville ha ombord uansett. Men resultatet ble at vi nok ikke oppdaget denne vi nå har fått ombord før den var stein død. Uansett, vi fikk tunfisk på menyen.
Da vi seilte inn mot Isla Robinson Cruseo utenfor Chile, var det en av de lokale gutta som filmet oss med drone. Det ble en super fin film, med musikk og greier. Det var så vakkert, det blå havet og Impuls under fulle seil og i fin driv. Han zoomet inn på oss to i cockpit. Når vi nærmet oss Fatuhiva og antrekket er et par hakk lettere enn da vi seilte inn mot Robinson Cruseo, er det litt sært å tenke på at noen kanskje filmer oss med drone. Får vel se å ta på oss mer klær snart.
Vi tørker chilli og
Modner frukt underveis


Gambier, franske polynesia

Vi er ankommet Rikitea, landsbyen i Gambier i Franske Polynesia. Gambier er en atoll omgitt av et rev. Rikitea er også omgitt av et rev som beskytter ankerplassen for bølger. Impuls har ikke ligget stille siden vi dro fra Patagonia før jul, så høydepunktet for Gambier er å ligge i ro.
Mens vi nøt ankelpils vel ankret utenfor Rikitea hadde vi opptelling av nautiske mil, hvor langt vi har seilt siden vi dro fra Norge 1.9.15 og hvor langt vi har seilt hittil i år.
Fra Norge har vi seilt 29.933 nautiske mil. Til sammenligning er det 21.600 nautiske mil rundt jorda ved equator.
Siden nyttår har vi seilt 3926 nautiske mil. Til sammenligning er det omtrent 2000 nautiske mil over Atlanterhavet.
Vi var tomme for ferskvann, så det var på tide å lage vann. Dette gikk veldig dårlig. Ettersom vanntankene var helt tomme, og vi ikke hadde tilgang til ferskvann, fylte vi 100 liter saltvann i tankene for å få opp trykket og hjelpe watermakeren i gang - med effekt. Etter at vi hadde fått i gang watermakeren tømte vi saltvann fra tankene, men det skulle vise seg at saltvann setter MYE smak på vannet, selv om det ikke er så mye av det... Vi slet med emmen smak på vannet i noen dager.
I Rikitea sjekket vi inn i Franske Polynesia. En enkel byrokratisk prosedyre, men akuratt idet politibetjenten var ferdig med å legge inn informasjonen vår på dataen, gikk strømmen, generatoren sviktet, og hun måtte gjøre alt en gang til. Strømsvikten tok også internettet på øya. Så der røk den muligheten vår for å være litt sosial med dere der hjemme. 
Da vi tok opp ankeret i de store dønningene utenfor Pitcairn knakk den stålstangen som støtter opp bauspydet vårt. Vi avlastet bauspydet med spinnakeropphalet til vi kom frem hit til Gambier i håp om å få fikset skaden der. Grunnen til at bauspydet knakk vet vi var at da vi skulle legge oss i havn i Huigerilla i Chile lille julaften, var det en så enorm strøm inne i marinaen at vi bestemte oss for ikke å ligge der. Men før vi rakk å bestemme oss må bauspydet  ha slått ned i brygga og blitt bøyd helt opp til underkanten av bauspydet. På påskeøya oppdaget vi skaden, og på Pitcairn knakk det altså tvers av.
Vi prøvde å fikse bauspydet i Rikitea, ved å oppdrive noen som kunne sveise det, det tok nesten en hel dag, uten at vi egentlig kom noe nærmere målet.
Vi ble invitert over til Oxygen og fikk møte deres franske venner, Mark og Jaean, som har seilt 20 år i Franske Polynesia. Hun er 70 og han 83 år. Og spreke som få. Håper Kolbjørn tar like ømt på rompa mi når jeg skal ut av dinghyen når jeg er 70 år, som Mark tok på Jean.
Vi seilte til ile Taravai, sammen med Isabel og Sylivan på Oxygen og Mark og Jeane. På denne øya skulle det angivelig finnes sveiseutstyr og heldigvis,  Mark kan sveise.
På land, fant vi en fin liten strand med hvit sand - perfekt for en liten styrketreningsøkt. Økta gikk bra til tross for en irriterende galte som kom og forstyrret oss hele tiden.
Vi snorklet. Vannet var ubeskrivelig klart. Når vi kjørte fort over korallene med dinghyen føltes det som om vi fløy. Helt seriøst! Det var en ubeskrivelig lett følelse.
Da vi var i Tahiti, franske Polynesia, i 2017, kjøpte Marianne mange sorte Tahiti perler, lagde smykker og solgte dem gjennom en en separat blogg som hun stengte når hun hadde solgt alle smykkene. Nå når vi er tilbake i Franske Polynesia står det selvfølgelig høyt på ønskelisten å besøke en perlefarm igjen!
Vi tok med oss Isabel og Sylivan fra Oxygen ombord på Impuls for en dagstur. Vi seilte til ile Akamaru. Der ligger det en liten perlefarm, drevet av franske René og hans tahitiske kone. De har kjøpt perlefarmen av Renés far som kom seilende til Gambier for maaaaaange år siden og startet denne perlefarmen. Kolbjørn kjøpte 17 nydelige sorte tahiti perler i bursdagsgave til Marianne.
Denne dagen, med gjester ombord selvfølgelig, var dagen det føltes som om alt gikk galt. Det regnet og var motvind, ufyselige 20 knop i mot. Otto, autopiloten, sviket, så Kolbjørn styrte for hånd. Da vi ankret virket ikke ankervinsjen og da vi gikk ned i båten var VHF'en uten strøm... Det viste seg at noe hadde kommet borti strømbryteren under trappa... Easy fix.
Etter noen dager på ile Taravai seilte vi tilbake til Rikitea. Turen var preget av motvind, overskyet og grov sjø. Vi holdt utkikk etter bøyer. Alle perlefarmene som er her legger ut tau med bøyer i mellom, på tauene er det festet skjell til perleproduksjon. Regelen sier at tauene skal være 1,3 meter under overflaten, men vi stikker to meter ned.... Vi kom oss trygt til Rikitea uten en perlefarm i propellen.
Vel fremme i Rikitea ropte Marianne: det fosser inn vann. Kolbjørn: er det nødvendig å dramatisere det så veldig? Marianne:du får komme ned å vurdere selv! Kolbjørn: Ok, noen ganger er det kanskje greit å dramatisere... svanehalsen i motoren pumpet inn vann. Mens vi sto midt  i kaoset kom Rasmus fra den svenske båten Dies Natales over for å si hei. Han ble hengende en stund og etterhvert kalte vi opp Tove, kjæresten hans, så hun også kom over. Super fine folk fra Kiruna! Vi hang mye sammen med dem, den korte tiden vi fikk sammen på Gambier. Jätte mysigt!
Gambier er en grønn og frodig øy, med masse frukter man kan plukke over alt. Vi gikk tur for å plukke frukt sammen med Dies Natalis og et australsk/polsk par som jobber på en seilbåt av merket Amel, 64 fot. Paret var på Fiji, på vei vestover rundt jorda, da sjefen deres, eieren av Amelen, fikk det for seg at han ville til Puerto Rico i strdet, så da måtte de snu og seile vestover til Puerto Rico... Etter at vi hadde plukket masse frugt møttes vi alle seks og spiste pizza på Amel'en.
Dieselgeneratoren som forsyner landsbyen med strøm kom opp og gå igjen en av de siste dagene vi hadde på Gambier, så  internett var tilgjengelig. Det var en lettelse og en frustrasjon - for internettet var ekstremt tregt. Vi brukte nesten en hel dag, uten å få gjort en brøkdel av det vi ønsket. Men en beskjed vi mottok med stolthet var at artikkelen vi har skrevet om værrouting underveis er publisert i mars- utgaven av seilmagasinet.
Etter ti dager på Gambier var det på tide å heise seil igjen for nye eventyr.




Rasmus og Tove og oss


Perlefarm til tørk


Jobb på perlefatmen, rengjøring av utsyr



Kolbjørn vil gjerne ha en SÅ stor perle....

Impuls

Påskeøya


(Bilder kommer når vi har raskere internett)
Kjært barn mange navn. Påskeøya, rapa nui,  isla pascua, easter island  - kjær barn mange navn! Og kjært må det være for mange, for her er et enormt stort antall turister. Det sies det kommer 80.000 turister hit i året. Til sammenligning er det 5000-8000 fastboende. Dette tallet, 5000-8000 er det offisielle tallet på fastboende på øya, et overraskende unøyaktig tall.
Etter to dager med store dønninger, hvor vi lå ankret og skulte inn mot land og og den stengte havna i Hanga Roa på Påskeøya, var det endelig tid for å dra inn til land.
Vi leide motorsykkel i to dager og freste rundt på denne lille øya som ikke er mer enn ca 20 kilometer i øst vest retning og 7 kilometer i nord-sør retning.
Øya er dominert av grønne koller og inaktive vulkaner. Alle kuene og hestene som beiter fritt på alle de grønne engene må være lykkelige. Det er ikke et tre igjen på øya etter at de brukte trestammer til å flytte de digre moaiene fra produksjonsstedet til der de skulle stå, på 1500 tallet. De har begynt å plante trær igjen, men alt for sent for den opprinnelige floraen og faunaen som gikk til grunne sammen med skogen.
Vi så et stort antall stenfigurer, moaier, som symboliserer store forfedre fra øya og bringer beskyttelse til stedet de står på. Tilsammen er det ca 400 moaier spredt rundt på øya. Hver og en av dem med sin egen særegenhet, enten den er stående, liggende, gjenreist, høyest, lavest, tyngst, første som ble reist eller enda ikke ferdigstilt.
De to moaiene som gjorde mest inntrykk på oss var den 20 tonn store moaien som Thor Heyerdahl fikk reist i 1955, som den første moaien til å bli gjenreist.
Den andre som gjorde et spesielt stort inntrykk på oss var de 15 moaiene som sto samlet i en rekke på 200 meter.
Vi fikk med oss den årlige 10 dagers festivalen Tapati.  En hyllest til Påskeøyas kultur, tradisjoner og historie. Det var underholdning og konkurranser. Vi fikk med oss haka Pei.  En ekstremsport for folk som vil ake ned en bakke, med opptil 45 graders helning, i en fart på 60-80 kilometer i timen, på to banantrestammer bundet sammen. Det gikk vilt for seg. Deltaker nummer to kom susende ut av løypa, i en enorm fart, rett mot tilskuermengden. Alle løp unna, unntatt en kvinne som ble truffet av bananstammene, kastet opp i luften og falt ubevegelig til jorden. Vi har sener hørt at hun slapp med et brukket krageben, det høres bare nesten for utrolig ut til å være sant. Deltakeren på bananstammene må ha kjent skrekken når han suste mot folkemengden i sikkert 80 km timen, uten noen mulighet for å stoppe.
Vi fikk også med oss padle konkurranse på banastamme-kajakker. Og vi har hørt masse musikk fra festivalens scene, musikk som rakk helt ut til oss på anker, om kvelden.
Vi har foretrukket å være tilbake på Impuls innen det blir mørkt. Surf som slår inn mot havna i Ranga Roa kan være voldsom, og man må planlegge inn og ut kjøring i havna i forhold til surfen. Vi følte det kreves ekspertise for å gjøre det når det er mørkt og man ikke ser dønningene.
Surfen rundt havna gjør området til et yndet sted for surfere.
Marianne tok et surfekurs - og klarte å stå på brettet!!! Følelsen av å kjenne på flyten når hun ble dyttet med bølgen, var som når man seiler i lav fart og gennakeren fyller seg med vind og plutselig suser Impuls avgårde, forskjellen er at på sjefen  gjentar og gjentar man gleden, men med gennakeren opplever vi det som regel bare en gang, i det vi setter opp gennakeren.
En av de siste dagene før vi kom til øya hadde det vært opptøyer. Klan mot klan. De som vil ha flere biler og resorts på øya, mot de som ikke vil ha det. Det hele kulminerte i et drap og så et revansj-drap. Det som var igjen av opptøyene da vi kom til øya var sorte protest- flagg og i hvertfall et stengt resort og et nedbrent rådhus. To lasteskip som lå ankret utenfor Hanga Roa da vi kom, var blitt møtt med steinkasting da de skulle losse varene sine, i utgangspunktet fordi det ene skipet blandt annet var lastet med biler, og noen på øya ikke vil ha flere biler på øya. Det andre skipet kom med varer til øya. Begge skipene lå ulosset i hvertfall én uke før de ble losset.
To glade fulltids-turister
Protestflaggene

Innsjekk hos armadaen på Påskeøya

I fengselet fant vi de fineste
Suvernirene. Vi kjøpte en
Moai utskåret i tre.

De svarte ikke på VHF'en engang....


Vårt første møte med
Påskeøya


Vulkankratetetet










De 15 moaiene - vår favoritt


Anakena stranden.

For å vise dimensjonen 

Moai'en som Thor Heyerdahl fikk reist 





Sykkelen vi leide


Moair

En som koser seg 


Haka Pei mannskap

Mannskap på vei opp med utstyr til
Startlinja i haka pei


To glade tilskuere

To deltakere i haka pei


Kolbjørn og Mark (stuntmannen fra
Canada)

En stolt deltaker i haka Pei konkuransen

En deltaker på bananbrettet

Vaktene under haka Pei. Brølet fra disse
Gutta når de ville at konkurransen
Skulle fortsette etter at deltaker nr to  kjørte
Ut av løypa, var voldsomme krefter. 

Deltakerne i haka Pei konkurransen.
Lettere antrukket.

Det gikk fort nedoverbakke! 


Deltakerne på haka Pei danser
Avslutningsdansen for konkurransen 

Marianne på surfe-kurs. Utrolig Morro,
Det var først etterpå at jeg skjønte hvor små
Bølgene var. Jeg fikk uansett god fart.

Legg til bildetekst