1.2.19 offshore Chile mot Påskeøya

Vi starter dagen med å laste ned værdata. Det er meldt ingen vind, Max 5 knop, i 3 dager til. Vi har langt igjen å seile på denne sesongen, så når det nå faktisk blåser 8 knop bestemmer vi oss for å forlate den øde øya, Isla Sala y Gomez, og håper det blir mer vind enn forespeilet.

Knall blått hav, bare noen få, små hvite bommulsdotter på himmelen, og varmt, klokken 20.30 er det 25 grader i skyggen. Det er lenge til vi er ved equator, vi er foreløpig bare 25 grader sør. Vi kan ikke forestille oss hvor varmt det kommer til å bli nærmere equator. Vi følger ikke helt med på aklimatiseringen. Det går litt fort nordover mot varmen for oss.

Etter tre døgn under spinnaker og gennaker ankret vi opp på Påskeøya.
Der vi nå venter på å komme i land. Dønningene er så store at havna er stengt i hvertfall i tre dager fra idag. Nå sitter vi ombord og venter på å kunne gå i land. Her gjelder det å være tålmodig etter først å ha vært 19 dager på havet. De siste dagene har samtalene vært preget av temaer som hva vi skal gjøre når vi kommer i land, hva vi skal spise og hva vi skal drikke. Så her sitter vi...

Sundowner på dekk

Nattseilas med gennaker

31.1.19 isla Sala y Gomez

Etter vår gode erfaring med hai i Tuamotous øyene i franske Polynesia, hvor vi badet og lekte i vannet, alltid med flere hai omkring oss, og vi dykket med digre stimer av hai, er vi nå ikke fullt så høye i hatten når vi skal ta morgen bad. I går kveld var det masse hai rundt båten, så selv om vi ikke ser noen nå, er det med skrekk blandet fryd vi hopper uti. Og i det vi treffer vannet kommer det en nysgjerrig hai og den har litt annen komfortsone enn oss. Og der kom det en til...
Vi startet med noen korte bad, som ble lenger og lenger og haiene holdt lenger og lenger avstand.

Før lunsj dro vi på fisketur og i løpet av ti minutter hadde vi trukket ombord en 4 kilos tunfisk. Vi kjørte rundt øya for å se om det var mulig å komme i land, men kunne ikke finne en eneste åpning hvor dønningene ikke skummet mot land og gjorde øya totalt utilgjengelig.

Dette er kanskje det ultimate av en sydhasferie; en øde øy, krystallklart vann, masse god fisk å spise og det beste selskap.

Offshore Chile

Dag 1:
Idag hadde vi fem fisk på kroken, fem. Men ingen ombord, alle spyttet ut sluket. Det ble havregryn med melk og sukker til middag.

Sjøen er urolig, og vi er ikke helt inne i rytmen til havet enda, så det er ganske slitsomt.

Dag 2

Kolbjørn startet dagen med å foreta noen modifikasjoner på fiskestangens plassering, som et resultat av at vi mistet fem fisk i går. Resultatet ble at vi idag ikke fikk noen fisk, hverken på kroken, eller ombord.

På ettermiddagen gikk det hele ombord bedre, ikke fult så slitsomt. Vi har funnet rytmen til havet, og håper at havet holder denne rytmen iallefall noen dager - da blir dette bra.

Dag 4
Værmelding forrspeiler oss at digert område med vindstille fra om tre dager. Vi vil foretrekke å ha vind så vi kan seile, så da vi seilte rundt 4 knop i morges var det på høy tid å dra opp spinnakeren, og endre kursen nordover, i håp om at vi kan komme oss ut av området hvor det er meldt 0 vind.

Vi bakte brød. En pose med tørket frukt som det ser ut til at vi ikke får spist ble hakket i småbiter og blandet i deigen.

Vi begynte å lese Skogsmatrosen (bind 5) av Jon Michelet. Nå er offshore-rutinene tilbake ombord.

Vi har full kontroll på seilføringen
Ombord. Spinnakeren skal ned,
om den vil eller ei.

Dag 5
Vi slapp visst ikke unna vindstilla. Vi ble vekket av storseilet som slo i morges, til tross for at det var fiksert med en preveneter. Irriterende lyd. Det blåser 3-6 knop når vi drar opp vår håpefulle spinnaker. Det er så lite vind at spinnakeren bare tvinner seg rundt forstaget,  klamrer seg rundt genoaen. Det var en utfordring å få tvister spinnakeren løs fra forstaget. Men det måtte jo løs, så da fikset vi det.

Her er det bare å finne fram Skogsmatrosen av Jon Michelet og glemme tid og sted. Fort går det ikke... Og vi har "bare" 1000 nautiske mil igjen til Påskeøya.

I en og en halv time seilte vi med spinnaker før vinden blåste over 23 knop, Impuls beveget seg ubehagelig urolig i vannet og det var på tide å dra ned spinnakeren. Og selvfølgelig etter at vi fikk ned spinnakeren, forsvant vinden igjen.

Dag 6
I morges hadde det landet en flyvefisk på dekk. Vi har ikke hatt flyvefisk på dekk siden vi krysset fra Panama til Marquesas. Et tegn på at vi er i varmere farvann, enn vi har vært på lenge.

Dag 7
Idag har vi vært en uke på sjøen. Vi har vært så utrolig heldige med vind og vær. Det har gått super smooth.
I morges oppdaget vi at noen av festene mellom masten og storseilet hadde knukket, så vi tok ned storseilet og byttet ut de ødelagte festene.
Da vi skulle heise seilet igjen sto Kolbjørn på dekk ved masta og Marianne bak roret. Når Kolbjørn var klar til å heise seilet ropte han: gå opp mot vinden. Marianne dreide mot styrbord, uten at det skjedde noe som helst. Kolbjørn roper som om han har mast en stund: jammen så gå opp mot vinden da!!! Marianne roper tilbake: jammen det skjer ingen ting når jeg legger over, rattet snurrer rundt og rundt, men ingenting skjer. Vi må til med feilsøking. Det viser seg at en splint som holder akslingen og rattet sammen inne i pidestallen, har falt ut. Vi må være kreative. En rund 10 millimeter skrue ble slipt firkanetet, og fungerer nå som splint.

Båten har vært tung å styre en stund, nå fant vi årsaken, kjedet til styringen var opplistet og fikk en real omgang fett. Nå fungerer roret som det skal.

I en uke har himmelen vært dekket av lysegrå bommulsdotter . Idag forsvant bommulsdotter og det var skikkelig varmt i sola! Havet er tropisk blått. Vi tok et bad, hengende i et tau etter båten. Det var vidunderlig forfriskende. Det er spennende at det er 4000 meter under oss.

Vi har ikke sett en båt på en uke. Vi seilte ut fra Robinson Crusio øya sammen med våre venner på seilbåten Makawa. Og siden vi mistet dem av syne bak oss, har vi ikke sett noen båt her ute på det store blå havet. Før idag. Idag så vi en diger tankbåt. 336 meter lang og 60 meter bred. Den passert 10 nautiske mil bak oss. Til sammenlikning er vår båt 12 meter langt og 4 meter bred.

Filing av rund skrue til
Firkantet splint. 

Dag 8
Vi er kommet skikkelig i lenge-på-sjøen-modus. En dag fra eller til...  Idag snakket vi om å ta opp spinnakeren, men så skulle vi bare gjøre spansk-undervisning først, også skulle Marianne gjøre yin-yoga på dekk, og vips var klokken 13 før vi fikk opp spinnakeren.

Kolbjørn måtte opp i masten. En sjakkel i mastetoppen var i veien for rullegenoaen.

Plutselig har varmen tatt oss igjen. Realt trusevær. Men vi kan hoppe i sjøen. Heldigvis. Vi var uti og kjølte oss ned i dag også. Det er så fantastisk deilig.

De siste dagene har vi funnet blekkspruter som har landet på dekk. De er hel-døde og uttørket når vi finner dem, men blekket setter merker etter dem på dekk. 

Apropos lenge-på-sjøen-modus: i kveld er det så lit vind, at vi valgte å ta ned seilene, så nå drifter vi en knop i feil retning... i stedet for å høre på utilfredse og bråkete seil som slår og slår og som ikke tar oss fremover.

Merke etter en blekksprut

Dag 9
Solen er stekende varm og brenner på huden. Idag lette vi frem cockpit-trekket. Nå ser vi virkelig ut som en sydhavsbåt igjen.

Cockpittrekket er på

Dag 10
Stjernehimmelen er magisk! Himmelen er overstrødd med små lys og Melkeveien lyser opp havet på babord side.

Idag blåste det litt mer enn det har gjort de siste dagene, heldigvis. Og fordi vinden kom mer fra siden enn tidligere fant vi frem et nytt leketøy, gennakeren! Og idet vinden tok fatt i det digre seilet suste vi av gåre! Vi økte farten vår med 2,5 knop!

Vi krysset 97. grad vest og har nå seks timer tidsforskjell fra Norge.

Dag 11

For noen dager siden leste vi en bok om en forlist, colombiansk sjømann som driftet rundt i en redningsflåte i 10 dager under den stekende solen i det karibiske hav. En av historiene han fortalte fra de 10 dagene handlet om alle haiene som flokket seg rundt han kl 17 hver ettermiddag. Idag, kl 17 (kl 15 lokal tid, vi har krysset to tidssoner siden vi dro fra fastlands Chile, men vi har ikke stilt klokken), ropte kolbjørn: Kalle er tilbake! Kalle er navnet vi ga til en fisk som fulgte oss i mange timer i går ettermiddag.  Han svømte i overflaten, var brun i fargen og ca 1 meter lang. Han minnet oss om en hai, men var for langt borte til at vi kunne bekrefte det. Idag kan vi bekrefte at Kalle er en hai.

Dag 12
Hadde opptelling av hvor langt vi har seilt siden vi dro fra Norge 1.9.15. Vi kom til 27619 nautiske mil, det tilsvarer 51150 kilometer.

I pilotboken som vi bruker for å velge ruter rundt i verden er denne ruta, fra fastlands Chile til Påskeøya, beskrevet som krevende. Etter våre seilaser utaskjærs på breddegrader the roaring fourties og the furious fifties,  som ikke er beskrevet i noen pilotbok vi er kommet over, lurte vi på hva de mener ned "krevende". Etter nesten to uker her ute tror vi at vi forstår det. Det er varierende vinder, mye veldig lite vind til vindstille, og vinden rett bakfra. Heldigvis og takk og lov har vi spinnakeren og gennakeren! Som vi aldri har brukt så mye som nå.

Stødig beinføring, men normalt
Kjøkken kaos i pentry'et.

Dag 13
En dårlig dag idag. Vi holder bare så vidt styrefart, med spinnakeren oppe. Og vi kjeder oss. Ingenting ser ut til å kunne underholde oss, ikke hverandre, ikke Skogsmatrosen til Jon Michelet, yoga og styrketrening blir bare halvhjertet gjennomført, vi går for sakte til i det hele tatt håpe vi kan få en fisk til å bite på fiske snøret. Det føles som om vi er gått i dvale.

De siste dagene har vi, for hver dag, sett mer og mer flyvefisk som flyr mellom bølgene. Ofte er flyvefisk jaktet av dorado, som er en skikkelig god, hvit fisk, som vi veldig gjerne vil ha på kroken. (For dere som har gått glipp av det,  så var det en dorado vi fikk på kroken da vi krysset fra Panama til Marquesas. En dorado som var like lang som Kolbjørn. Et bilde Kolbjørn er veldig stolt av).

Det føles som en evighet før vi er fremme på Påskeøya.

Dag 14
Idag er den positive viben tilbake ombord. Vi seiler ikke noe fortere, men alt annet går nye bedre.

Vi hadde akkurat regnet ut at vi vil være fremme på Påskeøya om to dager, da vi lastet ned værmelding som melder vindstille, helt vindstille, i fem dager. Så nå vet vi ikke når vi kommer fram.

Vi hadde kurs i retning Isla Sala y Gomez, men øya er ikke registrert med annet enn navnet i navionics kartet vi har i kartplotteren og på open CPN-kartet vi har på pc'en er det oppgitt at øya ligger 5 nautiske mil lenger øst enn den er registrert og i vår pilotbok for området sies det at øya ligger 30 nautiske mil lenger øst enn den er registrert... så mildt sagt er det en litt usikker plassering på denne øya. Vi visste vi var i området, og kunne godt tenke oss å oppleve øya, men ønsket samtidig å være langt fra øya når mørket senker seg.
Plutselig så vi noen spisse konturer i horisonten. Med radaren identifiserte vi øya liggende 5 nautiske mil foran oss. Vi ville fint rekke frem dit innen solnedgang.
Øya var en goll øy, ikke antydning til vegetasjon på den. Det fråder hvitt rundt hele øya. Det er veldig lite vind og derfor også veldig lite bølger, men dønningene er nok til å få hele øya til å fremstå ugjestmild.
Idet vi rundet nordsiden av øya bet det på snøret vårt, og i løpet av de neste ti minuttene bet det tre tunfisk og en ukjent fisk på kroken. Det kokte av liv i vannet, som er så klart at vi kan se bunden 20 meter under oss. Vi kaster anker under skyfri blå himmel.

16.1.19 Robinson Crusio, Chile

Vi er nå klare for neste etappe med seiling. Klokken 10.45 hevet vi ankeret og satte kursen mot Påskeøya, 1630 nautiske mil mot nordvest.
Vi heiste begge seilene, også er det bare å smøre seg med tålmodighet.

15.1.19 Robinson cruseo

Nesten hele øygruppa Juan fernandez er en nasjonal park. Robinson Cruseo i regnet. Derfor har vi betalt 5000 chilenske peso i parkavgift, det tilsvarer ca 65 norske kroner, for å kunne gå noen av alle stiene på øya. Idag gikk vi en deilig tur, mye stigning, sol og varmt.

En av de andre øyene i øygruppa heter Alexander Seilkirk. Vi kunne egentlig tenke oss å gå i land der også, men da parkmyndigheten fikk nyss om det, måtte vi søke om å få lov, og det fikk vi avslag på, fordi de har noen arter her på Robinson Cruseo som enda ikke har spredt seg til Seilkirk, og som de heller ikke vil ha der. Vi må gjerne seile rundt øya og ankre opp utenfor der fiskeren bor, men ikke gå i land. Det bor ca 7 fiskere med familie på Seilkirk, i langust sesongen.
Men når parkmyndigheten ga oss avslag ville de gjerne vise oss hvilken jobb de gjør for artene i øygruppa. De viste oss rundt i laboratoriet hvor de tørker frø fra arter som bare finnes her, eller som er uyrydningstruet. Frøene holder seg omtrent ett år, så må de tørke nye. De hadde også flere drivhus hvor de dyrker planter. 
For å ha planter i reserve i tilfelle en katastrofe (den største trusselen var skogbrann) vil ta knekken på vegetasjonen på øya, dyrker de ut planter, ikke bare her på øya, men også på fastlandet.

Der nede ligger Impuls!

Utsikt mot Juan Babtist

13.1.19 Robinson Crusio, Chile

I 1704 var det en opsternasi britisk sjømann som var blitt så uvenner med kapteinen sin, at han ba om å bli satt i land på en øy de passerte. Rett etter at han var satt i land angret han og ba på sine kne om å få komme tilbake ombord, men den muligheten fikk han ikke. Den opsternasige sjømannen het Alexander Seilkirk. I fire år og fire måneder overlevde han på øya han ble satt i land på, en øy uten andre mennesker, bare ensomheten. Han ble reddet av en venn som visste hvor han ble satt i land. Seilkirk bygde seg et bosted i åsen over den bukten vi ligger ankret med Impuls. Han hadde et punkt han gikk til, et punkt hvor han kunne se både mot nord og sør for øya, hvor han satt å skuet etter mulige skip som kunne redde han. I dag gikk vi tur til både bostedet og utkikspunktet hans.

Boken om Robinson Crusio, skrevet i  1719, bygger på historien til Seilkirk. Boken om Robinson Crusio er regnet for å være Englands første roman. Og forfatteren, Daniel Defoe, regnes som en av grunnleggerne av den moderne roman.

Turen opp til Mirador Seilkirk var en varm og bratt tur, men vi ble premiert med fantastisk utsikt mot øyas mange fjelltopper og havet mot både nord og sør.

Vi har møtt en fyr her, Ricardo, som filmet impuls med drone da vi seilte inn i bukten her. Vi har møtt han tilfeldig flere ganger. Da Vi møtte han idag fortalte han at han skulle ut å fiske. Kolbjørn spurte om han kunne bli med. No problem. Kolbjørn ble plukket opp fra Impuls av en typisk lokal fiskebåt. Målet med fisketuren var å finne agn til langust tegner. For å få dette måtte de først fange små krabber i fjæra, deretter måtte de fange småfisk på ca 30 centimeter. Havet var som et akvarium, det hoppet og spratt,  og i løpet av 10 minutter hadde de fanget 20 fisk. For å lokke til seg fisken kastet de ut brødsmuler før de begynte å fiske. Etter at dette var gjort var det videre ut til der de skulle fange den fisken de var ute etter, blackfish. Det er en bunnfisk, som brukes som åte til langusten. En veldig god matfisk. For å fange blackfish slapp de linen helt til bunn og nøkket til i snøret akkurat på det riktige tidspunktet. Her fikk de masse forskjellige fisk, yellowtale tunfisk, morene og Jurel de Juan Fernández, Colorado, Jerguilla (Blackfish). Alle skikkelig gode matfisk.
En av grunnene til at det er overflod av fisk her, er at det ikke er lov til å fiske med nett. Når det er så mye fisk behøver ikke  fiskerne å bruke lange dager på havet.

Kolbjørn kom tilbake til Impuls, blid som en sol, med mengder filetert fisk. Til kvelds hadde vi sashimi av yellowtale tunfisk med lime over, til forrett og deretter stekt blackfish, kun saltet også 30 minutter i ovnen, som vi maulet. Nam nam

Til kvelds-snack spiste vi restene av langusten vi hadde til både lunsj og middag i forgårs. I kveld fin hakket vi den og blandet den med majones og tørket dill. Dette serverte vi på kjeks. Skikkelig snadder!

Vi blir bortskjemte. Gjett hva vi skal ha til lunsj og middag i morgen.

Bostedet til Seilkirk 

Minneplate for Seilkirk

12.1.19 Robison Crusio, Chile

Middagen med armadafyren ble en suksess. Skikkelig god mat, på et veldig lokalt sted. Så lokalt at det nesten var umulig å finne. Veibeskrivelse er som følger, du går hovedgaten bortover til du kommer til et kryss med en asfaltert skråning. Litt oppe i bakken kommer du til et kryss med en hvit benk, der tar du til høyere.  Traktorveien og eukalyptus trærne sier deg at du er på rett vei. Restauranten hadde fantastisk utsikt mot bukten der Impuls lå og gynget. Vi spiste oss overmetteog drakk øl brygget på stedet. Armada fyren snakker minimalt med engelsk og vi snakker minimalt med spansk, så vi inviterte med oss Raul fra nabobåten, litt som en mellommann. Det ble en fulltreffer! Vi koste oss alle fire. Armada fyren fornøyd med at han fikk praktisert engelsk og vi fornøyde med vår spanske innsats.

De hadde eget bryggeri og egen produsert mat...

Legg til bildetekst

11.1.19 Robinson Cruseo, Chile

Noen fiskere solgte langust (hummer uten klør) fra båten sin ved siden av oss i morges, så vi kjøpte tre stykker langusta de Juan fernandez, for 360 kr for alle tre.
Vi kokte opp saltvann og kokte langusten i 20 minutter. Deretter maulet vi langust.

Det lå en 34 fot chilensk båt her da vi kom inn. Den tilhører vår venn Raul. Da Vi kom seilende over Stillehavet fra Franske Polynesia la vi oss longside Raul i yachtklubben i Valdivia. Han tok godt i mot oss. Serverte kaffe (den typiske chilenske varianten, Nescafé og han lånte oss en  luftavfukter. Vi fikk jo rimelig mye vann ombord på den turen.) Vi var sammen med han flere ganger i Valdivia, og her er han igjen. Veldig koselig! I dag fikk vi typisk chilensk kaffe igjen, og på ettermiddagen gikk vi tur sammen opp til et fort fra 1700 tallet.

Vi ble kaldt opp av armadaen på VHF'en,  de ba oss komme innom med passene våre. Vi hadde fått formell tillatelse av politiet på fastlandet og bli litt lenger i Chile, faktisk fikk vi tre måneder til.
Og armada fyren vil vise oss sin favoritt restaurant i morgen kveld. Så han var nok ikke fult så streng som han utga seg for i går.

Vi gikk inne i Juan Babtista, landsbyen på Robinsoe Crusio, og snakket om hvor fine hus de bygger her, og hvor nye veldig mange av husene  ser ut. Det var da vi kom på at øya var rammet av en tsunami i 2010. En 20 meter bølge som slo 300 meter inn over land. Tsunamien stammet fra et jordskjelv på fastlandet. Myndighetene hadde glemt å varsle øya om faren for tsunamien, så eneste grunnen til at ikke mer enn 17 mennesker døde, av 400 som på det tiden bodde her, var fordi en 12 år gammel jente våknet på natten og så utover havet, reagerte på at båtene i bukta beveget seg voldsomt, hun løp og aktiverte alarmklokken i byen og reddet mange.

Nykokt langust

Noe av det marine livet ved øya.

Utsikt mot Juan babtista

Flagget til archipelago Juan Fernandez,
Som Robinson Cruseo er del av.

Legg til bildetekst

10.1.19 Juan Fernández, Chile

I og med at vi ankret opp ved denne chilenske øya i går, var det i morges på høy tid å melde vår ankomst hos armadaen, for papirarbeid. I går snakket vi bare med dem på vhf.
I dag startet det hele med at armadafyren bare ristet på hodet når vi viste han passene våre. Han så veldig streng ut, tok passene våre og gikk. Vi hørte han tok en telefon. Han kom tilbake, så enda strengere ut, ristet mer på hodet. Og spurte hva problemet vårt var, siden vi hadde kommet hit til Robinson Crusio øya? Vi har ikke noe problem. Det viste seg at vi hadde misforstått reglene. Vi sjekket ut hos immigrasjon og armadaen da vi forlot fastlands Chile. Vi hadde nemlig lest at de hverken har immigrasjon myndigheter eller muligheten til å gi oss zarpe ut av landet her, så det trodde vi at vi måtte fikse på fastlandet. Det har de visst allikevel her. Og nå er vi gått i land på en chilensk øy, uten oppholdstillatelse. Ikke bra. Selvfølgelig var vi litt engstelige for at han ville si vi måtte forlate øya umiddelbart. Men det slapp vi heldigvis. Nå venter vi på en godkjenning fra det internasjonale politiet for å bli enda litt i Chile. Det hele er jo bare byråkrati - og fiksbart. Det kan ta noen dager. Og for å være sikre på at vi ikke møter tilsvarende problem hvis vinden skulle ta oss til Påskeøya, satser vi på at vi kan bli her ganske lenge. Hadde jo vært gøy å se den øya også.

Etter armada besøket var det på tide å lage vann. I og med at vi kan destilere 60 liter vann i timen, tar det noen timer å produsere de literene vi trenger, 360 liter, nå som vi er nesten tomme for vann. Vi kunne ikke lage vann i Quintero fordi vannet i bukta der er for forurenset. Og da vi dro til nabo bukta, Horcon, ble vi frarådet å lage vann der også, fordi byen der slipper kloakken rett ut i havet... Vi badet ikke der heller.

Idag, på kaffe hos nabobåten Makawa, møtte vi en chilensk jente som fortalte oss siste nytt fra Quintero, den siste havnen vi ankret i. Det viser seg at bukten utenfor Quintero er veldig forurenset fra blandt annet oljerafeneri og kraftverk, men i stedet for å rense bukta, har nå myndighetene bestemt seg for å gjøre den til et oppsamlingsted for forurensende industri. Problemet er at lokal befolkningen begynner å bli syke. I desember var det flere demonstrasjoner i Quintero, med demonstranter fra hele Chile, demonstrasjonene ble avbrutt da ledere av demonstrasjonen ble funnet døde, av ukjent årsak.
Den noe mer moderate historien er at forurenserene var der først, og har alle papirene i orden for å fortsette å forurense. Alle byene rundt forurensingen vokser og gror nærmere og nærmere forurenserne. Diskusjonen nå er hvem som må flytte, de som forurenser? Som argumenterer med at de var der først, eller innbyggerne som blir syke... dødsfallene ble her forklart med at det nok var en miljøværner som likte konspirasjonsteorier, som hadde fortalt oss det... i tidsrommet demonstrasjonene pågikk ble en av lederne drept, hjemme, på natten, gjerningsmannen ble funnet. Konklusjonen var at drapet ikke hadde noe med demonstrasjonen å gjøre. Det vil vi nok aldri få svar på. Men en ting er sikkert, det forurenses.

Etter denne dramatiske historien var det på tide å se noe av den vakre naturen her. Robinson Crusio er kjent for sin helt spesielle flora og fauna. Øya har 146 ulike plantetyper, 101 av disse er enten utrydningstruet, eller finnes kun på denne øya. De har en pels sel her som ikke finnes noe annet sted. Den heter juan fernandez fur seal (enkelt og greit). Vi tok på oss våtdrakter/tørrdrakt, dykkermaske, snorkel og finner og dro ut med dinghyen for å svømme med disse pelskledde dyrene, som var riktigere kledd enn Marianne i en 3 mm våtdrakt - det var nemlig skikkelig kaldt. Det er ca 16 grader i vannet, men for en som foretrekker over 25 grader var dette rystende kaldt. Men dyrene var skikkelig fine, svømte rundt oss og virket like nyskjærrige på oss som vi var på dem.

Til middag inviterte vi nabobåten Makawa, på tunfisk. En av de tunfiskene vi fikk i går måtte spises i dag. Det ble veldig godt! Tunfisk dyppet i egg, kvernet salt og pepper over og strødde godt med sesamfrø på hver side av fisken. Stekte fisken lett på hver side, slik at den nesten var litt rå inni, også serverte vi rotstappe til. Jummy. Mike og Rosie møttes for fem år siden, da den pensjonerte stuntmannen Mike allerede hadde vært ute å seile i tre år, og var kommet til Australia. Rosie jobbet i en spirutielt alternativ bokhandel, hvor de blandt annet var rause med å gi kundene klemmer. Når hun ga Mike en klem var det en helt spesiell energi som steg opp mellom dem (nevner bare filem Notting Hill fra 1999). Og hun ble med ut å seile.

9.1.19 offshore Chile

Vi seilte 109 nautiske mil på 24 timer, frem til kl 14 idag, og 24  nautiske mil fra klokken 14 til 18.45.

Dette blogginnlegget er inspirert av boken Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar. For oppklaring kommer her en liten ordliste som kan være greit å lese for å forstå innlegget.
Avor - stikke/dra
Shpa - kult/gøy
Sjofe - se
Tæs- dårlig/kjipt

Det er ikke shpa ass, Marianne er bare så slækk idag. Hun bare ligger der lissom , under dynen, vil bare sove. Det er bare så tæs ass.  Vi fikk en sånn tunfisk på kroken, du vet sånn skikkelig bra fisk lissom. Som regel ville Marianne beveget seg som en marionettdukke for  å få den fisken ut av vannet liksom. Sånn skikkelig glad lissom. Når Kolbjørn ropte på henne nå, for at hun skulle dra inn fisken,  så bare avor hun opp i cockpit, bare for å vise litt engasjement lissom. Og hun dro inn den fisken da, sjofa på den, men så avor hun bare ned på seng igjen.
En gang idag da lissom, Kolbjørn bare sånn roper  oppe fra cockpit, jeg har laget sashimi, vil du ha? Den er sånn rå fisk da, som vi presset lime saft over og drysset chilli over og før vi liksom smakte på den da, så dyppet vi hver enkelt bit i kickoman soyasaus. Det er sånn japansk inspirtert mat vettu,  sånn skikkelig godt. Jeg lover deg ass det var bare så godt lissom.
Etter at vi spiste da, hun bare avor ned på sengen igjen. Egentlig synes hun bare det er skikkelig  tæs å måtte stå oppe. Men hun spiste da, det var skikkelig shpaa.
Hun har bare sånn skikkelig vondt i venstre side av hodet da lissom. Småkvalm hele tiden, hun vil bare sove også har hun fått infeksjon på øye.  Det er så kjipt lissom.
Også fikk vi en tunfisk til på kroken. Men den var sånn diger, sånn skikkelig den vil vi ikke ha ombord lissom. Men Kolbjørn klarte selvfølgelig ikke å la være å prøve, men den smart assen slapp kroken da bare, så smart fisk lissom. Men så fikk vi en tunfisk til, sånn vanlig størrelse, 3 kilo kanskje, og den bare renset Kolbjørn og la i kjøleskapet. Den skal vi spise i morgen. Hadde vært skikkelig shpa hvis vi kan invitere noen over på middag lissom.

Vi ankret opp klokken 18.45 ved øya Robinson Crusio. Øya er del av øygruppa archapelagio Juan Fernández Islands.  

I bukta der vi ankret opp lå det masse små fiskebåter, og tre seilbåter. Vi kjenner alle tre seilbåtene fra Valdivia. Det er Raul fra Chile. Rosie og Mark, fra Australia og USA, på båten Makawa. Og den britiske båten Mallymawk. De er en familie på fem som har levd på seilbåt siden pappaen var liten. De har en 30 år gammel yoghurt kultur som de fortsatt bruker. De er ihuga seilere og kan bruke dager på å komme i havn, selv om havna bare er noen hundre meter unna. På 20 år har de brukt motor 600 timer. Til sammenligning har vi, på de tre og et halvt årene vi har vært ute, brukt motoren 1200 timer. Vi er skikkelig fornøyde med hvor lite motor vi har brukt...
En annen liten anekdote om Mallymawk er at da ungene ville ha computere monterte de en sykkel med dynamo ombord. En time hard tråkking på sykkelen ga 20 minutter med strøm til Pc'en. Hvilke foreldre kan ikke tenke seg et slikt system?

8.1.19 Juan Fernández Islands

Idag hadde vi lite vind, midt i mot, det økte og dreide i vår favør midt på dagen. Det gjorde at vi seilte enda kortere i dag enn i går. Bare 83 nautiske mil fra klokken 14 i går til klokken 14 idag. Vi trodde denne turen skulle ta oss 3 til 3 og en halv dag... men det ser ut som om den kan komme til å ta lenger enn det.
Vi leste vi ferdig boken fra tante Ulrikkes vei. Den ga oss mange timer med hygge, god latter, og en del å tenke på, den boken.

7.1.19 offshore chile

Idag seilte vi 118 nautiske mil

Det var fortsatt lite vind, men det stemte med værmeldingen. Det var ikke noe poeng å starte motoren for det var ikke noe mer vind noe sted vi kunne ta igjen. Så vi smørte oss med tålmodighet.
Strålende sol.
Mange timer med Jamal og Mo i boken Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar.
Vi hadde følge med 2 hval på ettermiddagen. I to timer holdt de seg rundt båten. De kom opp og pustet, gikk ned igjen, kom nærmere, de var så nærme som 10 meter flere ganger, fjernet seg igjen. De var digre. De snudde seg rundt i vannet og tittet på oss. En ubeskrivelig opplevelse.