Død og fordervelse - etappen fra Coco Island til Panama

Vi hadde akuratt tatt siste skje av en deilig fiskesuppe, hvor hoved-ingrediensene var sverdfisk. SÅ godt!!  Kolbjørn ser på Marianne og sier: jeg føler jeg har puls på 220. Det føler jeg også, svarer Marianne. Hun ser på Kolbjørn som er i ferd med å utvikle et rødt utslett over hele kroppen og han bryter ut: Marianne! du er knall rød i ansiktet.  Han sitter og klør seg på innsiden av hendene og føttene. Ok! Noe var veldig galt! Den fisken måtte opp og ut! Vi hang over ripa og stakk fingeren i halsen. Spøy så vi fikk krampetrekninger der vi hang. Etter på sov vi resten av dagen, mens Impuls suste av gårde på egenhånd med gennakeren oppe – egentlig ikke helt vår stil. 

Vi fikk aldri de symptomene vi normalt forbinder med matforgiftning – oppkast og diaré. Dagen etterpå var vi friske som fisker igjen. 

Vi hadde fin fint besøk av noen veldig søte svaler om bord. Vi var langt fra land, opptil 400 nautiske mil, og det var de også. Og de var slitne, tamme og veldig uredde. Vi koste oss SÅ med besøk om bord. Det var veldig koselig helt til vi skjønte at mange av dem kom bare for å dø. Og hver gang en svale hadde dødd sa Marianne: neste gang det kommer en svale om bord må vi få den til å fly videre, slik at den ikke dør om bord. Og hver gang det kom en ny svale var den så søt og når den viste tegn på at den var så sliten at den hadde problemer med å holde balansen lagde vi et rede til den. Totalt døde det tre fulger  om bord, og etappen varte ikke mer enn 6 dager. 

Det ene svale paret var spesielt søte. De satt helt inntil hverandre, trykket mot hverandre og passet på hverandre- det var bare enda mer tragisk når vi morgenen etter bare fant den ene svalen, og den var død. 

Det ble ikke mer fisking på oss. Og vi ble forpestet med regn i to dager. Og masse lyn og torden vær. Skikkelig øs pøs regn. I regn kan det bli litt stusselig om bord, men vi underholdt oss med så mange filmer at vi mistet oversikten over hvor mange. 

Dette var en kort etappe som vi håpet ville gå kjapt! Det gjorde den ikke, vi brukte 6 dager på 540 nautiske mil. Vi hadde motvind, motstrøm og da også selvfølgelig bølgene i mot oss. Siste natten, når vi var som mest utålmodige for å komme frem gikk vi påfallende sakte for motor. Idet solen tittet over horisonten var Kolbjørn i vannet å sjekket om noe var galt. Vi hadde tau i propellen. Han skar det løs og det ga oss nesten dobbel hastighet.

Vi seilte her i et mekka for narko smuglere. En kveld hadde vi en ubehagelig opplevelse. Etter at det var blitt mørkt var det et helikopter som sirklet rundt oss, lavt, flere ganger. Vi kunne ikke se det fordi det var mørklagt. Vi satser på at det bare var en eller annen kystvakt som var ute å se etter smuglere??? Marianne kalte dem opp på kanal 16, de svarte ikke og de kom heller ikke tilbake etter at vi kalte dem opp. De skjønte vel kanskje at vi ikke hadde noe å skjule.

Målet for denne etappen var Panama!!! Vi feiret seilasen med boblende vin og cigarer! Så velfortjent! Dette var den siste seilingen vi skal gjennomføre i 2019. 2019 har vært et utrolig år! Fylt med 17.000 seilte  nautiske mil. Til sammenligning er det 21.600 nautiske mil (40.000 kilometer) rundt jorda ved equator, å krysse atlanteren tilsvarer i overkant av 2.000 nautiske mil. Vi har vært på de mest avsidesliggende steder i sørstillehavet OG i nord-stillehavet og vi har møtt så utrolig mange fine mennesker underveis! Vi klapper oss selv på skulderen og kysser hverandre på munnen. Nå skal vi være landkrabber noen måneder. Vi skal feire jul med familien på St Croix i Karibien og vi skal hjem til Norge å gifte oss! 

Men vi kommer sterkt tilbake om bord, som mann og kone, om noen måneder. 

Bildet ble tatt mens vi spiste den deilige suppen som forgiftet oss.

Vi fikk noen reelle ferskvannsdusjer når regnt hølyet ned

De to søte turtel-svalene

En svale sitter helt ubekymret ved foten min

en svale som døde i redet vi laget til den

Coco island, Costa Rica

Igjen klarte vi å komme inn til en ukjent ankring etter at mørket hadde senket seg. Og månene hadde ikke kommet opp enda, og det var bekmørkt rundt oss når vi skulle navigere oss inn til ankringen på Coco island. Men det gikk bra, denne gangen også, og vi feiret de 1850 utseilte nautiske milene fra Mazatlan I Mexico med en nydelig flaske rødvin som vi fikk I gave av et amerikansk par ombord I seilbåten Pyxis og som vi møtte I Prince Rupert I Canada. Vinen var fra deres favoritt vingård Abeja I Columbia river, USA. Og den var så god som de hadde forberedt oss på. Tusen takk Pyxis!!
Når vi nærmet oss øya ble vi møtt med den legendariske lukten av jord som seilere har et helt eget forhold til. Fuktig, næringsrik jord. Og når vi våknet dagen etter ankoms, våknet vi til utsikten mot en veldig frodig og grønn øy. 
Coco island er en Costa Ricisk øy som ligger omtrent 260 nautisk mil fra land. Hele øya og et området på 13 nautiske mil rundt øya er en nasjonal park og I løpet av den første formiddagen fikk vi besøk av en båt med to  park Rangers. Men vi fikk fort inntrykk av at den ene var til å snakke med og så muligheter, og den andre var bare opptatt av alt vi ikke kunne gjøre mens vi var ved øya. Vi fikk ikke lov til å forlate Impuls, vi måtte bli ombord på Moderskipet, Impuls, under hele oppholdet. Vi fikk ikke lov til å gå på land – men når vi sa at vi trengte vann (vi behøvde jo ikke fortelle dem at vi har en watermaker) svarte han okay fyren: okay okay okay! Men da må dere komme på land å hente det! 
Dere får ikke lov å kjøre rundt med dinghyen! Okay okay okay! Men dere må selvfølgelig kjøre den til land for å hente vann eller bort til dykkerbåtene for å spørre om en av de kan selge dere diesel.
Dere får ikke snorkle! Okay okay okay! Men dere kan snorkle rundt båten hvis dere må vaske skroget. 
Dere får ikke dykke! Okay okay okay!  dere kan dykke hvis dere føler behov for å sjekke bøyen (betongklossen) dere er fortøyde til. 
Og når vi først var på land og kom i snakk med sjefen på øya, var han så elskverdig at når vi først var på land for å hente vann kunne vi gå tur på stiene I området og snakke med noen av de 20 menneskene som til en hver tid bor på øya. De jobber I rotasjon, 30 dager på øya og 20 dager fri. 
Det var et yrende liv av fisk under vann og fugler I lufta og vi så hai. 
De har en del tigerhai rundt øya. November er parringsmåneden og tiger haien er enda mer aggressiv enn vanlig, og det fortalte de oss mange ganger – skremmende mange ganger. For to år siden, november 2017 ble en kvinnelig dykker drept her av tigerhai. Vi så ingen tigerhai mens vi var der, men det gjorde kanskje ikke hun heller? Tiger haien er super kjapp og ber ikke om tillatelse til å ta seg en bit. 
Det har blåst lite siden vi dro fra Mazatlan, og værmeldingen lover ikke så mye vind den siste etappen på omtrent 540 nautiske mil inn til Panama heller. Så vi snakket med mannskapet ombord på Sea Hunter, en båt som driver charter med dykkere. De var mer enn villige til å selge oss 100 liter diesel og vi betalte gladelig de 105 us$ (rundt regnet 10 kroner literen) for dieslen. Slik har vi redusert sjansen for at vi må ligge å duppe I sjøen utenfor Panama. 
Charter båtene tar 5000 us$ (rundt regnet 47000 kroner) for en ti dagers tur med, syv dagers dykking, på Coco Island. Big business. De to båtene som var på Coco når vi var der hadde rundt 18 betalende gjester og bare noen få færre besetningsmedlemmer. Den ene hadde også en ubåt som tok dykkerne ned på 300 meters dyp.
Det koster å besøke Coco island med seilbåt, selv om du ikke får lov til å gjøre annet enn å være ombord på din egen båt. De tar 25$ (235 kroner) per person og båt. Av en eller annen grunn ba de oss aldri om disse pengene. Vi har snakket med seilere som har vært her og måttet betale og vi har bare lest om folk som måtte betale, men det gjaldt visst ikke for oss. Nå har vi noen kroner ekstra å gå ut å spise for I Panama!  

Vår seiler kompis Kaj Liljebladh gå oss denne kommentaren på facebook:
Bra seglat! Och att ni kunde gå i land på Cocos Island! Normalt tar det 14 dagar och du måste vara i Costa Rica hela tiden och kostnaden lär vara upp emot 2 000 USD! Så det gjorde ni verkligen bra! 👍👏

Marianne svarte: vi gjorde en skikkelig charm offensiv 🤗

Hengebroa på Coco island. Bygget av fiskeutstyr

øyboerne har plukket ut av havet. 

ombord på Sea Hunter, dykkerbåten hvor vi fikk kjøpt diesel.

Sea Hunter

Vannkraftverket på Coco island

Puerto Rico flagget

Det ble visst lavvann mens vi var på land.

Mazatlan, Mexico

Rampen ned til bryggen vår ble våknet av to Lizards. en på bunden ava rampen og en på toppen av rampen.

ankomst Mexico feiret vi selvfølgelig med en mojito - den 

beste vi noen gang har drukket.

Taco-fredag i mexico

Hos The Shrimp ladies kjøpte vi reker og tok de med

til restauranten ved siden av hvor de tilbredte den. 

Malacon Mazatlan

Plazuela Macahdo, midt i Mazatlan sentrum

Utsikten fra takterassen på Hotel Freeman

Våre festlig nye venner, Shiela og John.

Day of the dead

Minnesplass for en avdød og kjær

operaen

Takterassen på cafe totem i Mazatlan sentrum

Cevichen vi feiret med  at vi hadde gjennomført 

utsjekk fra Maxico uten agent.

Vi kjøpte hatter i en 90 år gammel hattebutikk. Eieren bak oss var 

fjerde generasjon eiere.

Sebastian, til venstre, var kaptein på to båter som lå i marinaen. En dag dro vi ut

til Tres Islas utenfor Mazatlan og dykket sammen med han. Ekstremt grumsete vann, men mange

dyrarter dukket opp av ingenting rett foran oss. 

De her sparkesyklene er gull værdt! 

Malacon Mazatlan

Utsikten fra plassen vår i marinaen. Vi ble fortalt at Mazatlan er Sinola kartellets hovedsete. 

Av den grunn er Mazatlan den tryggeste byen i Mexico for turister. På øya vi tittet over på fra Impuls

ble vi også fortalt at det "hovedakelig er narko penger".

Solnedgangen fra takterassen på Hotel Freeman

Shiela og JOhn var snille å hjelpe oss når vi styrte med forstaget!!

Kolbjørn, riggeren Rick og hondtlangeren hans

I utgangspunktet hadde vi ikke tenkt å dra innom Mexico på vår vei sørover, men noen fornøyde båteiere hadde fortalt oss at i Mexico kunne man få malt skroget på båten av kyndige folk til en ikke alt for dyr penge. Vi har seilt veldig mye det siste året og fristelsen for å gi Impuls litt velfortjent kjærlighet ble for stor. Så på vei sørover la vi kursen innom Mazatlan for å få prisforslag på litt Impuls-kjærlighet.

Vi seilte inn til Mazatlan etter mørkets frembrudd og la oss til brygga ved Fonatur marina. Det er tre marinaer i området. Fonatur er eid av staten og Marina Mazatlan av et kartell og el cid vet vi ikke hvem som eier.

Mazatlan ble vår første port of call i Mexico, hvor vi måtte sjekke inn hos ulike myndigheter. Vi  er egentlig gjør det selv folk, men i 36 graders varme og øs pøs regnvær ble fristelsen for stor når kontordamen, Myriam, i marinaen forslo en agent som ville fikse insjekkingen for oss for den nette sum av 100us$ (rundt regnet 940 kr). Vi måtte bare bli om bord på Impuls, og de respektive myndighetspersoner ville komme om bord. Vi ble selvfølgelig utålmodige, vi var ikke kommet til Mexico for å sitte om bord på Impuls. Men vi skjønte at dette var mer vår begrensning og dårlige egenskap av å være utålmodige, det var bare å vente. Og det tok ikke mer enn en dag så var vi lovlige i Mexico.

Seilasen fra Vancouver island  i Canada til Mazatlan i Mexico avslørte en svikt i rullegenoaen  vår. Når vi skulle rulle inn genoaen låste den seg, og det måtte ordenlige kapteinskrefter til for å løsne den for å kunne rulle videre. Dette måtte vi få fikset mens vi var i Mazatlan.

I tillegg revnet vi, som vi skrev i forrige blogginnlegg, spinnakeren vår på den siste seilasen, så den ville vi også fikse.

Vi mente at svikten i rullegenoaen vår lå i topp svivelen. Etter at vi hadde tatt ned genoen og oppdaget at den hadde en omtrent 20 centimeter revne i toppen klatret Kolbjørn opp i masten, mens Marianne vinsjet, for å få ned svivelen. Vel oppe fant han ut at vi skulle løsne forstaget fra dekk, slik at han kunne løsne toppen og få tatt av topp svivelen. Vi trengte flere hender på dekksnivå. Marianne tilkalte britiske Patrick på nabobåten. Sammen fikk vi løsnet forstaget og Kolbjørn kom ned igjen med topp svivelen.

Slitasjen viste seg å være en forholdsvis easy fix for en sveiser, aluminiumen inne i svivelen måtte sveises tilbake til riktig form. Men ting tar tid. Og mens vi ventet på at sveiseren skulle gjøre seg ferdig fikk vi pris på maling av impuls – det viste seg å være langt over vårt budsjett. De ønsket 51000 kr for å male skroget, 40000kr for å legge nytt bunnstoff og 46000 kr for å male dekket. Og I tillegg tok de 600 us$ for å heise Impuls ut av vannet. De viste oss båter de hadde malt, nydelig jobb, men langt over vårt budsjett, både for penger og tid. Vi sjekket prisene opp mot noen andre båtmalere i Mexico og de la seg på rundt den samme prisen.

I tillegg fikk vi noen til å reparere seilene våre.


Toppsvivelen ble fikset og vi satte den tilbake på plass. Kjapt skulle vi trekke opp genoaen før vi skulle ut å spise i Mazatlan sammen med våre nye og ordentlig festlige britiske venner Shiela  og John. Det gikk ikke helt etter planen. Seilet gikk opp, men når vi skulle rulle det inn ble det spenn, og når vi slapp tauet skjøt seilet fart ut igjen. Uforståelig. Vi skulle rekke å nyte solnedgangen fra bassengkanten på hotel Freeman sammen med våre festlige venner, og for å rekke solnedgangen måtte vi i frustrasjon bare forlate forseilet og håpe at en drink ville klarne hjernene og vi ville skjønne problemet… selv ikke to drinker løste problemet for oss. Dagen etter så vi ingen annen mulighet enn å tilkalle en rigger. Han klødde seg like mye i hodet som oss. Vi strammet akterstaget maks, men forstaget var fortsatt slakt… tilslutt tok vi ned seilet og forstaget en gang til, og da viste det seg hva som var problemet. Da Patrick hadde festet forstaget første gang vi tok det ned hadde han festet aluminiumen som er rund wieren, men ikke wieren som faktisk er forstaget…. Det burde være en easy fiks, men riggeren fikk det for seg at det var mye å fikse på forstaget vårt. Når han hadde slått og dunket på det i to dager uten resultat ba vi han om å avslutte prosjektet og sette forstaget på plass. Vi ser ikke bort i fra at han egentlig var glad for at vi tok denne jobben av hans skuldre, for det så ut som om han var ved å gjøre mer skade denne gagn, og Impuls useildyktig for lang tid frem i tid.

Mens vi ventet på hjelp fra seilmakerene, riggeren og sveitseren laget vi mer solbeskyttelse om bord, fikk leid ut leiligheten hjemme (tusen takk til Steinar som hjalp oss!!!) og vi nøt Mazatlan.

Vi fikk med oss paraden med utkledde skjelett på dagen for de døde. Vi var på konsert i operahuset og hørte Mozarts requiem. Vi møtte flere amerikanske pensjonister som bor om bord på seilbåtene sine og vedlikeholder mye mer enn de seiler. Og restaurantutvalget i byen ga oss noen ekstra kilo. Så mye god mat! Og hvert restaurant besøk startet med tortillas og salsaer… i marinaen var det yoga og zomba flere ganger i uken – ikke helt Kolbjørns cup og tea, men marianne hadde det morro med det og fikk i tillegg praktisert sine nyeste spanskkunnskaper – det vil si at hun nå snakker i litt mer hele setninger.

Etter tre uker i Mazatlan, var vi overmoden for å sette seil å komme oss videre sørover. Nå var vi mer erfarne i Mazatlan og ville ta utfordringen med å sjekke ut av Mexico. Vi ble advart om at det var umulig å sjekke ut på mindre enn to dager…. Vi startet dagen tidlig, med ett mål for øye, og det var å få sjekket ut i løpet av dagen. Etter ni timer feiret vi gjennomført plan og stemplede pass, med gatemat. Vi spiste ceviche – råfisk. Usikre på hvor lurt det var, det kunne ha gått skikkelig dårlig, men gikk heldigvis bra.

Dagen hadde lært oss at agenten ikke var for å veilede oss turister gjennom det byråkratiske mexicanske systemet, men for å hjelpe de ulike myndighetene som ikke visste hva de skulle gjøre for å sjekke oss ut. For oss handlet det om å være sta. Vi fikk havnemyndighetene til å hjelpe oss etter stengetid. To ganger! Og det tok oss 30 minutter å overbevise representanten for  imigrasjonsmyndighetene om at han kunne «skrive oss ut av» Mexico. Når vi hadde klart det, psyket han helt ut da han i papirene sine måtte skrive hvor mange tonn Impuls veier for det visste han jo ikke. Ikke noe problem!!!! Det vet vi!!!! Puhh han pustet lettet ut! (Og det gjorde egentlig vi også…)

Det dyreste denne dagen var taxiene vi benyttet mellom de mer eller mindre unyttige kontorene som de mer eller mindre nyttige kontorene sendte oss til. Underveis tenkte vi at det hadde vært alle penga værdt å betale en agent for å sjekke ut for oss, men når dagen var gjennomført, på EN dag, var det mission accomplished – veldig tilfredsstillende! Som farvel fortalte Myriam i marinaen oss at vi er den andre båten som sjekker inn i Mexico i hennes marina og den første båten som sjekker ut av Mexico uten agent - på ti år!