SY Impuls: april 2018

lørdag 14. april 2018

Ushuaia, Argentina

Vi hadde en nydelig seilas fra Puerto Williams i Chile til Ushuaia i Argentina. Vår tre måneders oppholdstillatlese i Chile hadde utløpt, så vi dro til Argentian, for å få mer tid i Chile, og fordi Ushuaia skal være en fin by.

Ushuaia smykker seg med tittelen verden sydligste by, men vi som har vært i Puerto Williams, som ER verdens sydligste by, vet at dette bare er et reklame stunt. Puerto Williams ligger på breddegrad 54.56 S, Ushuaia ligger på 54.49 S.

Seilasen til Argentina gikk i strålende sol og veldig lite vind, men vi så delfiner, pingviner og flere hval! Det var en fantatstisk naturopplevelse. I det vi skulle legge oss til longside de andre båtene i AFASYN yacht club blåste det opp til 35 knop. Det ble en spennende tillegging – som heldigvis gikk veldig bra.
Velkomsten fra land kom fra Roxanne fra Yachtklubben som ropte: ta ned det Chilenske gjesteflagget! Senere forklarte hun at du får bot av armadaen hvis du har heist feil gjesteflagg. Du får bot av armadaen hvis du ikke har heist argentinsk gjesteflagg. Du får bot av armadaen hvis du bruker dinghyen i havnebassenget uten på forhånd å ha fått tillatelse. Velkommen til Argentina. Det ble ingen bøter på Impuls.

Den neste velkomsten var en svneske som ropte: Velkomna nordbaggar! Det var Pia på Clary som ropte. De har seilt fra Svalbard i en 33 fot seilbåt. Kult! Vi har hatt mye moro med Pia og Ulf.

Fremme i Ushuaia måtte vi sjekke inn, og det tok de første timene våre i Argentina, - og tålmodigheten. Første stopp: kystvakta hvor vi fylte ut fire identiske dokumenter. Stopp 2: Imigrasjon og stopp 3: tollen. Til hver instans skulle vi levere en kopi av de fire identiske kopiene, og få stemptel (!) på papirene. Vi satt utenfor immigrajonskontoret i to timer og ventet på han som kunne stemple passene våre. Til slutt måtte vi tilbake med de stemplede papirene til Kystvakta. Det ble vår første sightseeing i Ushuaia.

Vi nøt det urbane livet i Ushuaia, med shopping og diverse kafebesøk. Shopping innebærer mest titting i buttikker for Marianne - det er begrenset hva man trenger om bord og i livet generelt når man velger et lavforbruksliv – men «shopping» kan være tilfredstillende nok.

Vi var på fjellturer og tok virkelig inn over oss denne fantastiske naturen i Tierra del Fuego.

Det var påske mens vi var i Argentinian. Påskeaften spiste vi lam ala Argentinian style, hel stekt over lang tid, over bål. Det var jette godt! Som våre svenske venner på SY Clary så poetisk sa det når kvelden var over.

2 april, 1 påskedag ble Malvina dagen feiret her i Ushuaia. Malvina er det Argentinske navnet for Falklands øyene. 2.april er en minnedag for de falne argentinske soldatene under Falklandskrigen som startet 2. april 1982. Vi er litt usikre på hvorfor Argentina mener Falklandsøyene/Malvinas er deres, britene har vært der siden begynnelsen av 1800 tallet, før det var det franskmenn der, før dem spanjoler og før dem Amerikanerne. Etter noen dager med krig i 1982 måtte Argentinerne innse tapet og dra hjem igjen – men til tross for dette mener de fortsatt at de er de rettmessige eiere av øygruppen. 2.april 2018 ble hyllet med taler, korpsmusikk, løp i gatene og presentasjon av alle de ulike militære divisjonene i det Argentinske forsvaret.

And we did it again. Kolbjørn på sykehuset. Han klemte fingeren mellom vinsj og tau på strekningen mellom Magallan og Kapp Horn. Den gjør fortsatt vondt, er hoven og «klikker». Vi møtte et effektivt sykehus system. Fordi vi ikke snakker spansk, ble vi vist rundt til akutt avdelingen-røntgen-akuttavdelingen, av selveste sjefen for akuttavdelingen. En veldig hyggelig og imøtekommende mann som snakket minimalt med engelsk, men var pedagogisk nok til at Marianne følte hun var «flink» i spansk. Uansett, Kolbjørn fikk tatt bildet av fingere og bekreftet at den ikke var brukket, også fikk han støttet den opp. Hele konsultasjonen, med røntgen, kom på ca 200kr.

Etter to uker i Argentina seilte vi tilbake til Chile, med mulighet for tre nye måneder opphold.

Utsikt mot Ushuaia fra Glacier Martial

Glacier Martial

På Kafe med Ulf og Pia

På toppen!

Vi ligger som 4.båt, en liten hike å komme seg til brygga

Kolbjørn mente dette øyeblikket måtte foreviges... Marianne kjøper Crocs...

Marina AFAZyN i Ushuaia

Påskeaften med helstekt lam.

Malvina plassen

2. april

Fest om bord på Clary, hos Pia og Ulf

På vei mot toppen

Glacier Martial

På tur igjen

2. april

Vi gjør det igjen. Kolbjørn på sykehuset...

Ekspert team!

fredag 13. april 2018

Puerto Williams

Etter at vi hadde rundet Kapp Horn seilte vi inn mot en strand bare 10 nm fra Hornet og kastet ankeret ( 55 49S 67 18W). Men feriringen av rundingen ble først fullendt neste kveld, da vi kom til Puerto Torro hvor det lå tre krabbe-båter i le for natten. Den ene hadde tanken full av Centollon (fake kongekrabbe, som er mindre enn kongekrabben men kjøttet er like godt). Vi fikk 10 krabber i gave og de fikk en flaske rødvin av oss i gave. Krabbene ble glupskt fortært med en god flaske rødvin til. Det beste krabbemåltidet ever!

I Puerto Torro bor det 2 familier, 9 politifok og en haug med armada-folk. Vi nærmer oss grensen til Argentina, en grensestrekning som voktes med ørneblikk fra begge sider. Det er fredlig her nå, ingen tegn til uroligheter, men en armadafyr sa til oss: det er bare et tidsspørsmål om når det bryter ut uroligheter igjen. Historisk sett er det på tide at et av landene snart viser muskler. Grensen mellom Chile og Argentina går midt i Beagel kanalen, så da vi seilte fra Puerto Torro til Puerto Williams synes Marianne at Kolbjørn gikk litt vel langt over "streken" (grensen)… og i det samme kom det et militærfly sirklende rundt Impuls ett par ganger.

I puerto Williams la vi oss long side en fransk stålbåt i verdnes sydigste yachtklubb, Micalvi.

Vi var ekstremt keene på å fortsette feiringen av horn-rundingen i denne legendarisk yachtklubben. Og haka kunne romme mange liter øl da den datt ned på brystet vårt da vi skjønte at denne yachtklubben sluttet å servere øl for to år siden… Men interiøret er beholdt og vi grilllet sammen med de andre seilerne her en kveld. Det er kule folk her. Folk som får seiling i Antarktis (gjerne med barn) og på Svalbard, til å høres ut som en "walk in the park". Men det blir ingen seilas til Antarktis på oss. Polar instituttet trenger ett år på å behandle en søknad fra oss om tillatelse til å seile dit. Fysisk så nærme… byråkratisk så fjernt… (eller bare dårlig planleggning fra oss… vi kunne jo ha søkt for ett år siden… men da var ikke en seilas til antarktis i tankene våre)

Det var seilere fra Australia, Polen, Frankrike, Canada, Belgia og mange flere båter som hadde vært i Antarktis fra 3 uker til opp til 3 måneder i år. Dessverre er sjønasjonen Norge fraværende her. Har vi for rigide regler? Flere av seilerne her kommenterte akkurat dette, at når det gjelder Antarktis er Polarinstituttet sære. Det er jo trist hvis det er sånn. Det blir jo feil når Jarle Andhøy blir straffeforfulgt av polaristituttet til tross for at han hadde argentinsk tillatelse til å seile til Antarktis. Hvert land gir tillatelse til sine borgere/båter til å seile i området. Tillatelsen kan gis av det landet der båten er registert eller en fra besetningen er folkeregistert (f.eks kapteinen eller ekspediasjonlederen).

På puben i Puerto Williams fikk vi bekreftet at vi er ekte Cape Horn seilere. Folk kom bort og håndhilste på oss når de hørte seilruta vår, utaskjærs fra Magallan-stredet rundt Cape Horn.

Puerto Williams er en liten by, den sydligste i verden. Den er koselig. Vakker når det er fint vær og du kan se solen glitre i havet og de snedekte fjelltoppene rundt (Tierra del Fuego i Argentina og los Dientes de Navarino (fjellkjeden på øya Navarino)). Men byen er ikke fullt så sjarmerende når det blåser og regner – da er det skikkelig surt. Men på sure dager fant vi lykken (og varmen) på vår stam kafe/restaurant, Wulaia, hvor vi også feiret Marianne sin 40 års dag. Noe av sjarmen her er kulda og det sure været, som gjør at alle butikker, kafeer og restauranter har peis (fyrt med gass eller ved) som gir en utrolig koselig stemning innendørs uansett hvor du er, om det er en butikk eller et offentlig kontor.

Om bord på Impuls gir kulda oss utfordringer. Utfordring nummer en er å holde henne varm, utfordring nr to er å bekjempe kondens. Resultatet i løpet av den tiden vi var i Puerto Williams var i allefall at vi fyrte Dickinson hele døgnet, på den måten unngår vi temperaturfoskjellene som resulterer i mye kondens (som gir et ukomfortabelt og usunt inneklima).