30.12.18 Quintero

Kaffe på sengen og frokost i cockpit. I le av hardtoppen er det svettende bikinvær.

Vi holdt oss til rutinen idag: en tur innom yachtklubben for internett før lunsj på San Miguel, som også i dag levde opp til forventningene.

Vi trenger litt påfyll av matvarer, ikke minst ferskvarer, så supermarkedet sto på to do listen idag. Og det tar jo sin tid. Hvor er hva på dette supermarkedet. Også endte vi opp med å kjøpe mer mat enn vi hadde regnet med. Da vi var ferdige med å handle og det ikke kom noen taxi, drasset vi alle varene med oss langs fortauet. Vi utvekslet ikke mange ord på turen, bare pustet, svettet og gjennomførte.

Også, vel fremme på Impuls, skulle alt pakkes om. Ris og melprodukter måtte puttes i bokser, for beskyttelse mot fukt, og for å hindre spredning av melfluer. Det har vi heldigvis ikke hatt på to år! Og alt skulle få plass... Vi er like overrasket hver gang vi har fått plass.

På kvelden var det BBQ for medlemmene i yachtklubben, og vi ble invitert med! Det skulle starte fra omtrent klokken 19. Vi stilte opp kl 19.30 og tenkte vi var litt sene på den. I kurven hadde vi to kjøttstykker vi skulle ha på grillen, kokt ris, nachos, guacoumole, øl og vin vi kunne dele med de andre. De fleste var der da vi kom, men det skjedde ikke noe særlig, noen drakk en te, og noen gikk og noen kom. Klokken 21 kom det frem noen vinflasker og ingen flere kom eller gikk. Kl 22 la de kjøttet på grillen, vi la vårt på grillen, og spiste middagen kort tid etter (halv døde av sult), deres kjøtt var ikke ferdig før nærmere klokken 12, og da la de alt kjøttet på en trefjel,  skar det opp i mindre biter, og sendte det rundt som finger mat - vi var jo nesten blitt sultne igjen 😉 det smakte veldig godt. Når all maten var spist, var klokka ca 1.30.

Tidlig på kvelden var det et par som snakket engelsk. Veldig hyggelige folk. Da vi spurte hvorfor de snakket så bra engelsk, fortalte de at de hadde gått på amerikansk skole i Uruguay og her i chile. Han ene fortalte at den skolen han gikk på i Uruguay, hadde sendt et baseball team over andesfjellen, flyet styrtet og det ble laget en film om hendelsen. Villt å ha møtt en person som har vært så tett på hendelsen i en av de verste filemene Marianne har sett.
Etterhvert som kvelden skred frem viste det seg at alle, bortsett fra et par stykker, snakket engelsk.

Yachtklubben tilbyr transport til og fra seilbåtene 24 timer i døgnet, så vi ble kjørt tilbake til Impuls med det samme vi var klare for det.

Vi tilbrakte kvelden sammen med den fine gjengen. De fleste bor i Santiago og har en båt her i yachtklubben. Alle yachtklubbene i Chile er private og finansieres av medlemmene. Klubbene seg mellom har en avtale, slik at de kan besøke hverandre uten å betale alt for mye i havneleie - altså de slipper å betale 200 usd per natt slik vi måtte i Higulleras.

Alle var veldig imponert over ruta vår,  Valdivia-capp horn-valdivia. Og det er alltid gøy å høre!

Yachtklubben 

29.9.18 Quintero

Det første vi tenkte på til morgen kaffen i morges var Lena. Hun kommer alltid til å være i våre hjerter.

Vi fortsatte med å ordne kontor-ting etter at vi hadde drukket mer kaffe i cockpiten.

Yachtcluben her er skikkelig bra. De som jobber her er veldig søte. Vi ligger for anker,  og må likevel betale ca 200 kroner per dag. Men bølgene i bukta her er så store, og strømmen så sterk, at de fraråder oss å gå inn med vår egen dinghy, det er heller ikke noe sted å legge til, annet enn bøyer. Så servicen her er at de kommer ut til Impuls, med en robust båt, som de frakter oss inn til land med.
Inne i yachtklubben står det alltid kaffe som vi bare kan forsyne oss av. Det er chilensk kaffe - Nescafé pulver. Men vi er fornøyde med det når vi time etter time er på internettet.

Idag fylte vi 100 liter diesel og 60 liter vann. Vi tok med oss jerrykanner og vannkanner, fylte dem på land og fraktet dem tilbake til Impuls når vi skulle tilbake på kvelden.

Vi spiste sen lunsj på vår favoritt restaurant, san Miguel. De skuffet ikke.

På ettermiddagen var det masse folk og servering i yachtklubben. Så vi kjøpte en øl og satte oss i solstoler ved bassengkanten. Mens vi satt der og nøt tilværelsen og var takknemlige blåste det opp, vi ble kalde, og kunne nesten ikke komme fort nok tilbake på Impuls.

Det blåste 22-27 knop, men i le av vår nye hardtop, spiste Marianne sjokolade og Kolbjørn røkte en cigar og tok en whiskey, før vi tok kvelden.

Yachtklubben... say no more...

28.12.18 Quintero

Idag var planen å fikse kontor ting. Det vil si blogg, bank, sosiale media også videre, alt som kan fikses på internett. Det er ca 3 uker siden vi hadde nett sist, så oppgavene hoper seg opp.
Det viste seg at marinaen her hadde bra internett, heldigvis.

Vi fikk en tragisk beskjed idag. Vår seiler-venn Lena fra Sverige, som vi blant annet var sammen med på julaften i fjor, døde i en drukningsulykke på Fakarava, en atoll i franske polynesia, 24.11. Utrolig tragisk. Lena var på jordomseiling sammen med mannen sin Miche, de hadde vært sammen fra hun var 15 år. Vi tenker masse på dem.

Vi ruslet en tur rund i denne byen som "should be avoided at any cost" og kunne ikke annet enn å si oss enige i det. Den bærer preg av å hatt sin storhetstid på 80-tallet, og siden da har det bare gått nedover. Men vi fant en favoritt restaurant!! San Miguel 1. Det var ett ledig bord da vi kom, og de som kom etter oss måtte vente i kø.

Yachtklubben her ble grunnlagt i 1948, og interiøret tyder på tidligere tiders maritime storhetstid, som de har tatt godt vare på.
Yachtklubben var som Grethe, kolbjørns mamma, de kom frem med gjesteboka omtrent før vi var innenfor døren. Det som var interessant var at de siste gjestene som var her før oss, var her i januar, og de siste før det august 2017 - og vi skjønner hvorfor. Og lurer i grunnen litt på hva som tok dem hit?

Impuls ruller bra fra side til side i dønningene som kommer inn fra Stillehavet. Vi holdt godt om vinglassene, camamberten og kjeksen i kveld mens vi nøt solnedgangen, som ga et vakkert rødt skjær til tugbåter, oljetanker og piren hvor de digre oljetankerne laster og losser, oljedepoer og fabrikkpiper. Denne beskrivelsen rettferdiggjør ikke stedet for det er faktisk ganske sjarmerende her. Utrolig som det enn høres ut.

27.12.18 Quintero

Marianne var syk. Slapp som en fisk. Sov store deler av dagen.

Kolbjørn dro på land en tur og prøvde å fikse vannpumpe vår. Den har ikke virket siden Valparaisio. Han fikk hjelp av Steinar. En venn hjemme Norge som er elektrikker og ikke redd for å si ja.

26.12.18 Quintero

Vi så love actually  og spiste pepperkaker til morgen kaffen.

Vi spiste risengrynsgrøt til frokost. Igjen...

Det var en veldig varm dag. Det var vi ikke forberedt på. Vi satt i bikini og bar overkropp og så på digre pelikaner og sjøløver. Skrev blogg og leste.

Etter middag fikk Marianne spysyken. Hun er den som skryter av at hun ikke har vært syk siden lenge før vi dro fra Norge høsten 2015 - annet enn en og annen sjøsyke.

25.12.18 Quintero

Jeg ble frisert flere ganger! Heldig jeg! Takk Emilia! 

Vi sov i stua hos foreldrene til Romina. Vi var redde barna ville sto opp grytidlig jule morgen, men der slo vi dem. Vi var i gang med å lage frokost når barna sto opp.
Marianne fikk venninne-skravlet, ikke nok, for det får man ikke nok av, men fikk i alle fall noen oppdateringer hjemme fra og tirret hjemlengselen.
Etter lunsj kjørte faren og fetteren til Romina oss tilbake til Impuls. Vi inviterte dem ombord, men  marinaen ville kjøre oss ut til Impuls, men de ville ikke ta oss tilbake til land senere. Digre dønninger slo inn over land i marinaen og store krefter dro vannet med seg ut igjen.

Tilbake på Impuls spiste vi risengrynsgrøt. Vi satt i cockpiten i bare shorts og t-shirt til nesten solen gikk ned mens vi leste om Quintero. Quintero ble beskrevet som "filthy beaches - should be avoided at any cost... "
Endelig kunne vi kollapse i seng etter fem netter på sjøen og deretter noen veldig koselige, sene og sosiale dager.

24.12.18 Valparaisio

Høydepunktet her i Valparaisio var at vi skulle møte Mariannes veldig gode venninne Romina og hennes familie. Vi gledet oss til å ta familien med ut å seile. Vi inviterte dem med på dagen på julaften. Det var nydelig vær! Overskyet, men varmt og perfekt rookie-vind, så Stillehavet var rolig utover store dønninger. Men dønningene var nok til at spybøtta måtte frem. Romina og Eline var hvite som nissens skjegg. Kaffe og pepperkaker kom opp igjen og de kunne ikke komme seg fort nok av båten i neste havn. Roger derimot, fra Innlandet, oppførte seg som en skogsmatros, sto ved roret og fikk farge som en julegris. Også hadde vi med oss Emilie som spurte til knuter og tok alle oppgavene hun fikk ombord med det største alvor.
Vi seilte til Quintero, neste havn nordover langs Chile kysten. Her ble planen at vi ligger for anker i yacht klubben til over jul.
Vi prøvde å servere la familia Romina julegrøt, men det var det siste to av dem ville ha, så nå vet vi hva vi skal spise de neste dagene...
Vi ble hentet av en ansatt i yachtklubben,  som  kjørte oss inn til land. Vi rapporterte vår ankomst hos armadaen. Også var vi klare for julekvelden.

Vi var invitert til Rominas foreldre, som dette året er flyttet tilbake til Chile. Vi hadde a blast av en kveld.
Rominas foreldre, som Romina, var de mest hjertelige mennesker.  Vi ble introdusert til flere familiemedlemmer og Marianne fikk praktisert sine spansk kunnskaper og vi fikk aldeles super julemat. Sjømat cocktail til forrett og kalkun til hovedrett og is og sjokolade til dessert.
Alt foregår litt sent i Chile, også julekvelden. Så det var middag kl 22 og gaver til barna når julen ringes inn kl 00.00. To tålmodige jenter. Også ble vi voksne sittende oppe nesten til solen sto opp.

Kråkebolle. Skikkelig gode!!!

23.12.18 offshore på vei nordover

Da vi la til i marina Huigerillas
Tok de ombord dette fortøyningsrepet
Ombord. Ikke bare griset det til
Hele båten, men det stinket også.
Men vi var sjeleglad for hjelpen de gå oss! 

Sliten kaptein

Spinnakerseiling!!!

Vi møtte mine digre skip underveis.
 DetteSkipet er 334 meter langt... 

Vi har ført loggbok kl 9, på denne etappen. Frem til kl 9 seilte vi 152 nautiske mil
Fra kl 09 til kl 18 seilte vi 59 nautiske mil.

Startet dagen med nystekt cerro. Spist rett fra pannen, på skikkelig turvis.

Vi heiste spinnakeren og seilte julen i møte. Marianne kokte rødkål, bakte pepperkaker og vasket båt, mens det ljumet julemusikk ut av høytalerne og vi gikk rundt med nisseluer.

Vi fikk to cerro på kroken. Godt vi har litt plass i fryseren!

Vi seilte inn mot Valparaisio i ettermiddagsolen som lyste opp åsene og alle de fargerike husene i åssidene. Det var utrolig vakkert.

Ved 18 tiden kom vi rundt odden som beskyttet yachtklubben, Hugierillas, hvor vi hadde planlagt å ligge fortøyd i over jul.
Fra øya Chiloe og nordover er Chiles kyst en lang rett linje, uten særlig beskyttelse mot Stillehavets digre dønninger og bølger. Det fikk vi kjenne på denne ettermiddagen. Når vi fortøyde Impuls til brygga, sugde dønningene og tidevannet oss inn og ut, med et skremmende drag på kryssholtene.  Vi var ikke komfortable!! Men med skikkelig hjelp fra de som jobbet i marinaen, og helt tydelig hadde rutine på å fortøye båter selv under så sterke strømmer, klarte vi å fortøye Impuls. Btw før marina gutta gikk for å fortøye neste båt, ville de gjerne fortelle oss prisen for å ligge fortøyd i marinaen, 200 usd/natt. Vi kunne nesten ikke komme oss fort nok ut av marinaen, men først fikk vi lov til å fylle vann.

Vi drakk gluhwine og spiste pepperkaker i fattigmannskvarteret, på anker utenfor marinaen.