SY Impuls: desember 2017

Vi jubler, high five`er og jubler igjen. Vi har gjort det! Vi har klart det! Vi har gjennomført det! Med stil. Men samtidig: Aldri igjen.
Vi har krysset stillehavet fra Rapa/Franske Polynesia til Chile, Valdivia. Det tok oss 29 dager. Slitsomme 29 dager. Samtidig som vi må ærlig innrømme at det faktisk er vanskelig for oss å forstå, nå i ettertid, hvorfor det var så mentalt slitsomt.

Planen vår var god.
Etter en liten bommert da vi dro fra Papeete, fulgte vi denne gangen nøye med på værmeldingen innen vi dro. Vi valgte å dra når værmeldingen forutsa en uke med fordelaktig vind for oss og ikke nødvenigvis når vi hadde lyst og var klare. Planen vår var  å bare peise på sørover til vi møtte vestavinden som blåser mellom New Zealand og Chile, når vi møtte den skulle vi dreie rett østover. Og med en uke med fordelaktigvind ville de minimum 1000 nm "gå så det griner" - for å sitere oss selv... Slik gikk det ikke. De to første, av det som viste seg å bli 29 dager totalt, var nydelige sol, varmt og vi "shaked hands" på at den som først tar på seg t-shirten på denne seilasen må betale det første måltidet i Chile.... Samme ettermiddag satt vi begge I cocpiten, det var sol, ingen sa noe, vi bare frøs.... Vi måtte bare innrømme at dette gikk fort sørover.... og det ble bare kaldere og kaldere. Neste dag var vi begge godt kledd I seilbokse og t-shirt. Men det var fortsatt sol.
Den tredje dagen deride vinden og vi fikk vinden rett I mot. Havet var voldsomt. Det slo store bølger over Impuls. De første dagene gikk det bra, men så begynte vannet og sive inn. Vi fant noen små lekasjer, som Kolbjørn tettet, men utover det aner vi ikke hvor alt det vannet kom fra. Vi tømte ca 30-40 liter vann ut av dørken i døgnet, i de 8 dagene vi hadde østa- eller sørøstlig vind.
Marianne var sjøsyk. Etter over to år på sjøen føles det som en dårlig spøk jeg skriver når jeg sier at jeg kastet opp, og jeg kastet opp flere ganger... Jeg var apatisk. Speilbildet etter de åtte dagene var ikke et vakkert syn. Men Kolbjørn hadde en kriseløsning: Marianne hva har du lyst på? Jeg lager hva som helst til deg, bare du spiser. Jeg var apatisk fordi jeg ikke hadde matlyst og ikke holdt i meg det jegspiste. Men Kolbjørns kriseløsning gjorde underverker. Ikke bare fikk jeg humoren tilbak, men kroppen begynte å ligne seg selv også.
Uansett sjøsyke eller ikke, vinden tok oss sør over, men ikke østover mot Chile, men vestover mot New Zealand... det var ikke motiverende. Vinden blåste mellom 15 og 25 knop I mot oss.

Som jeg har fortalt tidligere er dette den først turen vi brukte værmelding fra Predictvind. Og der ute på havet var meldingene fra dem så presise at det ikke var annet enn imponerende. Kapteinen ombord la kursen etter værmeldingen. Slik at vi alltid lå i forkant av frontene. Slik fikk vi bra vind, men ikke for mye.
En seilbåt fra Alaska som vi seilte paralellt med gikk 60nm sør for oss en periode. De ble fanget av vindstyrker på 50-70 knop ett helt døgn. Mens vi "kun" hadde gust på opp til 46 knop. Etter dette valgte de å gå lenger nord enn oss og ble fanget i blåmyra (vindstille) nesten helt fram til Chile, og måtte hovedsakelig gå for motor.

Vaktsystemet ombord på Impuls var enkelt. Kapteiene hadde som regel full oversikt hele dagen. Og nettene tok vi annen hver.
Vi har raymarine utstyr. Med en app på telefonen har vi tilgang til å se kursen vår, farten, AIS, radar, true og apperent vind retning og styrke. Den som hadde nattevakt måtte sjekke kartplotteren (eller appen sin) med intervaller på 1,5 til 2 timer. Også er det litt slik at den som hadde vakt sov lett, så vi våknet hvis båten plutselig beveget seg annerledes i vannet. Men til tross for dette hadde vi ett tilfelle hvor vi ikke hadde helt kontroll over Impuls. Det var natt og vinden snudde og kom plutselig ikke fra sør-øst men fra nord og samtidig blåste det opp til 43 knop. Det hele gikk litt for fort for Otto (autopiloten vår). Impuls krenget voldsomt mot styrbord og digre bølger slo over oss før Kolbjørn fikk styr på retningen vår, gikk 360 grader for å få vind i seilene igjen, vi slo, Marianne vinsjet så hun dirra, og Impuls kom igjen på rett kjøl. Det skulle vise seg at dette bare var et varsel om hva som skulle komme. Etter dette ble det vindsille i ca 1 døgn, vi startet motoren for å ha fremdrift. Motoren førte i tillegg til fremtdrift til at vi fikk varme inne i båten, den tørket litt og, ikke minst, vi fikk varmt vann i dusjen! Etter en dag med vindstille møtte vi endelig vestavinden. Resten av turen, 14 dager, seilte vi i vind fra nord-vest, vest eller sør-vest - rett mot målet. Det blåste 15-20 knop så vi holdt god fart mot målet!   Lykken er!

Det er en dårlig spøk å kalle dette havet Stillehavet. Men navnet ble gitt av en Portugisiske eventryerern Magellan som kom seilende gjennom stredet i Sør Chile som senere ble oppkaldt etter han.  Han og seilerne hans hadde vært herjet av stormer i stredet og kom ut på et stille og rolig hav - som dermed fikk navnet Stillehavet. Det er overveldende hav. Her sør ga det et helt annet inntrykk enn det gjorde lenger nord da vi la oss på tradevinden og seilte fra Panama til Marquesas. Da var vi så heldige å ha med oss William. Vi satt hele dagen i bare trusa i Cockpit, spillte spill (kastet oss ofte etter airborn`e brikker når en bølge ga oss "et spark"). William gjorde lekser vi så film i salongen. Salongen var ikke et behaglig sted å være under denne siste overfarten. Dermed tilbragte vi noen timer i cockpit midt på dagen, når det var vær til det, ellers liggende i styrbord akterlugar. Der så vi film og leste - det var egentlig hovedsakelig der vi hadde livet vårt i disse 29 dagene fra Rapa til Chile.

Vi følte oss kanskje litt alene der ute på det store havet. Vi så ingen andre båter, hverken på radar, Ais eller med øynene på 29 dager. Vi hadde daglig kontakt, via satelitt telefon, med seilbåten fra Alaska som seilte parallet med oss. Men vi så dem aldri. Vi så fugler hver dag, men ellers ikke noe dyreliv. Dette var annerledes da vi krysset Atlanteren. Da registrerte vi i loggboken vår at vi så hval fire ganger, på bare 14 dager. I tillegg til et stort antall delfiner og flyvefisk.

I utgangspunktet var planen vår å seile direkte fra Papeete, Tahiti til Chile. Heldigvis tok vinden oss til Rapa. Men fra Papaeete endte vi med å seile 5200 nm. Der ute på Stillehavet passerte vi 20.000 uteilste nm fra vi dro fra Norge 1 September 2015.

Lykken var total da vi feiret bragden med en diger biff og en god flaske rødvin på restaurant i Valdivia, Chile!