SY Impuls: mai 2017

Hanavave
Etter 9 timers seilas i motstrøm og motvind fra Tahuata, kastet vi anker i Hanavave på Fatuhiva. Etter tre forsøk på å få ankefeste satt det heldigvis til slutt på 25 meters dyp. Daglig kom det rullende vindkast nedover fjellsidene i Hanaveve på opp til sterk kuling styrke. Så vi var avhngige av bra ankerfeste.
Hanavave ble paradis for William. Det var masse båter med barn her. Den første dagen padlet han rundt i sin blå kajak og hadde lyst til å komme i kontakt med noen, men turte ikke helt. Heldigvis var det barn her med mer erfaring enn han i å skaffe seg venner på havet. En Sør Afrikansk jente med sin egen blå kajakk kom padlende bort til han. Og med det var Williams barriere for ukjente mennesker og engelsk brutt. Nå er til og med engelsk enkelt å få han til å lære. Han suger til seg ordene i engelsk boken som om det er sukkertøy.
Heldigvis så er det voksne med disse barna, så vi har vært på fjelltur opp til "Fossen" med nye venner, Kolbjørn har dykket sammen med nye dykkerbuddies og det er blitt en og annen sosial solnedgangsdrink.
Etter en uke for anker i Hanavave heiste vi seil igjen.

Gutta på delfinsafari

bursdagsfeiring og skolefri!

bursdagsselskap og nye venner

Omoa
Vi seilte 3 nautiske mil til Omoa. Bukta er kjent for å være en rullende plass, båten gynget nesten konstant, men det sjenerte ikke oss.
Når man er ute å seiler som oss er det noen steder vi har gledet oss spesielt til å komme til. Og det å ankomme med vår egen seilbåt gjør at vi kommer steder det ikke er de fleste turister forunnt å komme. Omoa er en av disse stedene på turen vår.
Det var hit Tor og Liv Heyerdahl som nygifte ble satt i land for å leve sitt steinalder liv i 1937. De hadde funnet frem til denne øya Fatuhiva som var frodig det meste av året og nesten selvforsynt med mat. Det var en øy hvor de kunne leve uten sivilisasjonen, et paradis. Livet på Fatuhiva ble aldri et slikt paradis som de drømte om, de skjønte etterhvert at sivilisasjonen hadde sine fordeler, bla medisinkunsten og de skjønte at når det ble knapt med mat var de ikke en av de innfødte. Etter to perioder på noen måneder hver så de seg nødt til å forlate Fatuhiva - til fordel for sivilisasjonen. Fatuhiva var ikke slik de trodde Paradis på jord. Men Thors store ideer, som han fortsatte å jobbe med resten av livet, startet å vokse her.
Vi ville se stedet han bodde, vi ville se Dronningkulpen der Liv og Thor badet og vi ville se Steinfisken.
I et enormt regnskyll ble vi invitert under tak til en mann og kone som tegnet et kart til oss, som viste der hvor Thor og Liv hadde bodd. De forklarte veien til Steinfisken og da regnet var over trasket vi oppover bakkene og fant stedet der Thor og Liv bodde. Vi så Steinrøysene etter den tidligere kongen som bodde her (lenge før Liv og Thor kom inn i bildet) vi fant det vi tror er Dronningkulpen og til slutt fikk vi noen snille gutter til å ta oss til Steinfisken, som verken var skiltet med skilt eller piler.
En tur langs veien i Omoadalen var jo en fornøyelse for oss fruktelskere. Vi ble lesset på med Pampelemos, Lime, sukkerrør og stokker med bananer. Nok for de neste to ukene.
Vi møtte også Luis. Luis spurte om vi ville ha frukt. Da han hørte vi var fra Norge fortalte han oss at faren hans hadde møtt Thor Heyerdahl. Vi var i hundre: fortell oss litt gossip! Vi møtte Luis flere ganger i løpet av den tiden vi var i Omoa. Liv var den sosiale av de to, hun prøvde å lære seg det lokale språket, Thor nektet henne det. Tiothi, Luis far var den i dalen som snakket engelsk, og derfor ble Thors eneste venn i Omoadalen.

En morgen kom det to fiskere forbi og lempet en stor bonito over ripa til oss. Dagen før hadde Luis servert oss ceviche. Rå fisk marinert i limejuice, kokosnøtt melk, og salt. Nå kopierte vi oppskriften hans, og marinerte bonitoen (tun). Jummy!

Stenfisken

kokkosnøtrace

åpnet kokkosnøtten uten annen redskap enn en sten - survival

Luis og broren hans

stenfisken

Hver lørdag: like gøy å se hvor høyt popcornet

kommer denne lørdagen!

Kolbjørn og Luis

skipet som laster copra

Det enorme regnværet som skulle ha vært ferdig i november men som fortsatt, nå i april, ikke hadde gitt seg gjorde at store jordmengder konstnat rant ut i bukta der vi lå for anker på Hiva Oa. Vi bestemte oss derfor for å forlate Hiva Oa til fordel for Tauhata, naboøya.
Det var kun 7 nautiske mil og tok oss ikke mer enn litt over en time med bare genoaen oppe.
Da vi kastet anker ropte William: Vi er i Paradis!! Vi kom til, Baia Hanamoenoa, en frodig grønn bugt med mengder av kokospalmer, og en hvit sandstrand i enden hvor bølgene slo inn og skapte et kontstant og avslappende bølgesus i hele bukten.
Det var ikke mulig å bade ved ankringen på Hiva Oa, så når nå ankeret satt godt, i sand, var vi kjappe med å hoppe i det turkisfargede og 30 grader varme havet.
Vi fikk vasket cockpit og skrogsiden, som så skikkelig ustellt ut etter seilassen over Stillehavet.
Undervannslivet i Baia Hanamoenoa var rikt som få steder vi har snorklet tidligere. Det var enormt med fargerike rev-fisk, morener, enorme manta-rays (på størrelse med en dobbeltseng), vi ble passert av både whitetipp og blacktipp haier flere ganger. Kolbjørn og Carl fra Muse kjempet i fellesskap så Annie og jeg fikk utfordringen med å tilberede blekksprut til middag. Muse, fra Canada, kom for fulle seil inn i bukta dagen etter oss. Vi tilbragte mange hyggelige dager og kvelder sammen med dem. Både Annie og Carl var oppspillte på å lære William engelsk, og han likte dem begge to og lærte masse!
William fikk fisk på kroken når han fisket fra båten. Rev-fisk som spiser døde koraller blir forgiftet med Siguatera, så vi spiste aldri den stolte fiskers fisk.
Da vi skulle heve ankeret satt det bom fast. Vi hadde ligget så lenge for anker på samme plassen at ankerkjettingen hadde surret seg flere ganger rundt flere stener og Kolbjørn måtte ned på bunnen og lirke oss løs.
Vi ble helt sjokkerte da vi ved avreise Baia Hanamoenoa kunne se i loggboken at vi hadde ligget for anker, på samme plassen i en hel uke. Det hadde vært noen fine dager!

engelsk lekser

knutekunnskap er ikke lett....

William på surfeboardet

Legg til bildetekst

Fisk på kroken

Vaitahu.
Neste havn på Tauhata var Vaitahu, en bugt med en landsby i enden. Da vi seilte inn i bukta hang skyene som sorte dotter over fjellet og ga hele bukta et dystert preg. Vi trodde ikke vi skulle bli så lenge her. Men der tok vi jammen feil. Vi forlot ikke Vaitahu før det var gått fem dager.
Vi seilte sammen med Muse og møtte også soloseileren Thom på Fathom fra storbritania i Vaitahu. Det ble noen veldig sosiale dager med lange turer i det bratte terrenget på jakt etter fossefall vi aldri fant og besøk i nabo-landsbyen, som er kjent for å være den vennligste i hele Marquesas.
Etter en morgenkaffe søndag kl 07.15 hos Thom på Fathom gikk vi i kirken for å høre Marqueisk sang. De er katolikker, hadde sterke stemmer og det var vakkert med sang og gitarspill under gudtjenesten. Damene hadde pyntet seg med blomster i håret, og når det blåste en bris gjennom de åpne vinduene i kirken kom det en søtlig duft av alle blomstene damene og kirken var pyntet med.
Etter gudstjenesten var det "kirkekaffe" i skyggen under mangotrærene, vi rakk jo ikke frokost før kaffen på Fathom, så vi kjøpte vårrull, innbakt bananmos, oste quish, pizza-stykke og BBQ-kylling.
Søndagen i Vaitahu var det kunstmarked. Tauhatu er kjent for sine ben (kuben)- og treskjærere. Både William og Kolbjørn kjøpte seg en Tiki i ben til å ha rundt halsen, vi kjøpte en Tiki vakkert utstkåret i rødt sedertre og Marianne kjøpte seg øredobber i tre og med en detalj utskåret i ben.
Når vi skulle i land fortøyde vi dinghyen til brygga hvor det både fredag, lørdag og søndag var masse lekende barn og William fikk seg flere nye venner.

utsikt over ankringsplassen vår

Kirkekaffe

lokalfisker

Det nærmeste vi kom en foss

Tatovering
Polyneserne er ikke bare kjent for sine ben- og treskjæringer men også tatoveringer. Da misjonærene herjet Polynesia ble det forbudt med tatoveringer, så denne tradisjonen var utdødd i mange mange år. Men sjørøvere og handelsmenn hadde bokført hva de opplevde på øyene. Bøkene ble funnet av etterkommerne og blandt mange andre tradisjoner som var glemt av lokalbefolkningen kom tatoveringskunsten tilbake til øyene. I tatoveringskunsten deres bruker de kun sort blekk, det er mer frygtingytende og fungerer som kamuflasje når store deler av kroppen er dekket.
Kolbjørn så frem til å pynte seg med en ny tatovering på Marquesas. Marianne som aldri har villet ha, eller vil ha tatovering vurderete å få en dott på venstre ringefinger - bare for å ha gjort det.
Kolbjørn snakket med diverse folk på Hiva Oa og Tauhata. En stund virket det som om vi skulle seile videre til Fatu Hiva før han igjen hadde en ny tatovering. Men så ble han anbefalt Felix på Tauhatu. Vi møtte Felix på markede på søndag og avtalen ble at Kolbjørn skulle få en tegning på leggen på mandag før han så skulle bestemme seg for om han ville tatovere tegningen.
Mandag hentet Felix oss og Annie på Muse som skulle fungere som fransk tolk, på brygga og kjørte oss hjem til seg. Vi ble overrasket da vi oppdaget at tatoveringsstudioet hans var en metallbord på hjul i carporten hans. Kolbjørn ble vist til en plastikkstol, og han ble ikke bare litt skrekkslagen med tanke på å sitte i den alle de timene tatoveringen ville ta. Han ba om å få legge seg ned. Felix redde en stråmatte til han på lasteplanet på pickupen sin.
Felix brukte ca to timer på å tegne en vakker tatovering på Kolbjørns høyere legg. Det var noen overbevisende fine linjer han klarte å få frem med tusjen. Prisen ble avtalt til ca 2500 kr. Så begynnte tatoveringen. Felix hadde gitt Kolbjørn spise og drikke forbud fra kvelden før, så pliktoppfyllende som han er hadde kolbjørn kun drukket vann siden kvelden før. De to første timene med tatoveringen gikk bra, Kolbjørn taklet smerten veldig bra, men så på tredje timen ba han om å få noen bedøvende slurker av Aquavitten han hadde i sekken. William ga han kosebamsen sin Flytte og viftet han med et lokk for å kjøle han ned. Den fjerde timen kom Carl og Thom og de klarte å lure Aquavittflasken til Kolbjørn så han fikk seg noen slurker og de tok ikke så få slurker selv heller. Marianne la ned veto når hun oppdaget at tatovøren også tok seg en slurk - han fikk vente.
Det ble en så overbevisende tatovering at nå var Marianne klar for å få sin dott på ringefingeren. Både tilskuerne og tatovøren synes det var vel kjedelig med en dott, så Marianne gikk med på at Felix fikk tegne (med tusj) et Tiki (Polynesisk gud) på venstre ringefinger, hun lovet å seriøst å vurdere denne fremfor en dott. Han tegnet en søt og smilende Tiki, men selv etter overveielser ville hun fortsatt kun ha en dott. Felix fikk beskjed om å tatovere en dott mellom øynene han hadde tusjet på fingeren. Dere skulle se det bildet Carl tok av Marianne da hun skjønte hva som skjedde da Felix tatoverte øynene til Tiki i stedet for dotten. Nå har hun et Marquesas-minne for livet. Hun kommer til å smile hver gang hun kikker ned på Tikien som sitter på ringefingeren og smiler.
Etter tatovering seansen ble hele selskapet som var tilstede, både Impuls, Muse og Fathom, invitert på BBQ hos felix og hans kone madam Therese og barnebarnet deres Klaus som William hadde lekt med hele dagen. Det ble et lystig lag med mengder av god mat.
Dagen etter tatoveringen var vi klar for å heise seil. Vi dro videre til Fatuhiva.