SY Impuls: mars 2017

torsdag 23. mars 2017

Forberedelser for kryssing av Stillhavet

Ali
Vi møtte Ali i Panama. Han var opprinnelig fra Tyskland men hadde bodd hele sitt voksne liv ombord i en seilbåt, den båten han fortsatt seiler. De siste årene hadde han ligget for anker i Panama og praktiserte som sveiser. Det var slik vi kom i kontakt med han, vi håpet han kunne hjelpe oss med den ekstra dieseltanken vår, som trenger litt reparasjon. Ali så ut som en julenisse. En slik julenisse som har ligget på loftet litt lenge. Hår og skjegg gikk i ett, til langt ned på brystkassa. Han fortalte at da de skulle få sin førstefødte hadde de ikke penger til fødselshjelp, så Ali tok dette i egne hender. Han hadde en bok som fortalte hvordan en fødsel skulle skje. I ettertid kunne han bekrefte at det var en god bok. Det som dog skremte han var noe boken ikke fortalte noe om, mengden blod som er helt normalt under en fødsel. Sønnen fikk navnet Michael og Michael har forfattet pilotboken de fleste seilere bruker for Panama-området.

Forberedelser
Vi står i kø på supermarkede Rey. Vi har fyllt to handlekurver med mat og drikke. Tilsammen ble det seks handlekurver vi fyllte for å forberede oss på fem måneder med lite tilgang til mat, det vil si, maten man finner i franske Polynesia er angivelig veldig dyr, så det lønner seg å ta med seg en del over dammen når man seiler dit. Så det gjorde vi. I flere omganger ble det tilsammen seks handlekurver med topp + masse småshopping.
Og det er jo klart. Når du begynner å regne på hvor mye mat du trenger for fem måeder er det kolossale mengder. Vi snakker 15 kg havregryn, 20kg mel. 20 stykk scotchbright (til oppvask), 6 kg ris, 40 bokser tunfisk, 20 bokser hermetiske tomater, 50 toalettpapir-ruller, 150 bokser øl og 30 flasker vin. 20 stk kjøkkenpapir, 3 liter kokeolje og 180 bomullspads, og masse mer. Altså enorme mengder. Og dere kan jo prøve å forestille dere å komme inn i en båt, som allerede er full, med alt dette og skulle få plass til det.... Men, som da vi skulle over Atlanteren, rev jeg meg i håret i frustrasjon over hvor i all verden jeg skal lagre alt sammen, men det er utrolig hva denne båten kan romme. Hvor mange skjulte hulrom, her er.
Den siste tiden før kryssingen tilbragte vi på øya Contadora, i Las Perlas, og her kostet maten på supermarkedet dobbelt så mye som på fastlandet. Dette var vi advart mot, men alikevel ble det litt koseshopping her. Jeg kom på at det er påskeaften under kryssingen av Stillehavet, så da måtte vi kjøpe innhold til påskeegget og jeg hadde undervurdert hvor viktig lørdagsgodt er for en 8-åring...
Selv om ferskvaretilbudet om bord på en overfart som vi skal legge ut på nå er rimelig begrenset har vi hamstret noe av det som holder seg lenge. Poteter, løk, hvitløk, ingerfær (har ymse erfaring med holdbarheten på dette, men satser på at de jeg har kjøpt nå holder lenge), grønne bananer og lime. I tillegg har jeg fått tak i vill Korinader. Vi oppdaget dette første gang på en fjelltur i Colombia. Plutselig luktet det fantastisk sterkt av koreander. Vi er begge veldig glade i koreander, så vi plukket med oss denne koreander-duftende grønne planten. I ettertid har vi spist masse vill-koreander, som er lettere å få tak i både i Colombia og i Panama, enn den koreanderen vi kjenner til hjemmefra.
Også bønner, linser og buritos holder seg lenge - så nå bør det bli smak på overfarten.

Vi har fått nytt abonement til satelittelefonen. Vi har fyllt opp tankene og ekstrakanner med diesel. De elektroniske kartene er oppdatert. Forsikringen er utvidet til å gjelde Stillehavet.

Selvfølgelig blir det litt stresset stemning om bord før en slik lenger seilas skal startes. Og stresset opplevdes ikke mindre når Kolbjørn i dag skulle ned under vannoverflaten å "pusse vekk" det som evt hadde festet seg av groe på siden av skroget. Stresset ble ikke mindre da han oppdaget at hele skroget var dekket av groe, og det tok to timer i stedet for de planlagte 20 minutter å gjøre det rent.

Men nå mener vi at vi skal være klare for nye eventyr! Klare for å starte på en ny etappe på seilasen vår, Stillehavet skal krysses, vi skal først til Marquesas, Franske Polynesia, der Thor Heyerdahl var i 1920 sammen med sin Liv og fikk vekket sin interesse for alt det han er kjent for i ett langt liv som eventyrer og forsker.

Vi får med oss en fin-fin fokkeslask når vi skal krysse. Han heter William og dere kan lese om han under: mannskap.

Nå sier vi bare: all hands on deck! Vi heiser seil.

Handle og badetur på Contadora.

onsdag 22. mars 2017

Gjesteinnlegg av Mia

Jeg har vært så heldig å få besøke Marianne og Kolbjørn på SY Impuls i Panama! Når pappa og jeg fikk tilbudet var det ingen tvil. Vi fikk med oss William, Mariannes superheldige nevø, som skal være med i et halvår. I tillegg til nytt mannskap dro vi også med oss en overraskelse til bursdagsbarnet Marianne. Kolbjørn hadde alliert seg med Geir, så vi hadde med oss et elektrisk piano på turen. Selvfølgelig pakket pent inn og dekorert etter alle kunstens regler.

Fra avreise på Gardermoen og frem til seilas i Panama gikk det helt smertefritt. William og jeg koste oss med filmer og skravling på flyet, mens Geir stort sett sov. Da vi ankom Panama City hadde vi en overnatting på hotell. Det beste med hotelloppholdet var vel badebassenget. Fra Panama City tok vi ferje til Contadora. Vi hadde fått tilrettelagt rute på forhånd av Kolbjørn. Så da vi kom i land på Contadora skulle vi finne en mann som het «Charlie». Etter minimalt med leting ble vi introdusert til Charlie og satt i en liten båt rundt øye og rett om bord på SY Impuls.

Gjensynsgleden var stor og det tok ikke lang tid før vi fikk egne lugarer og følte oss som hjemme på båten. I løpet av kvelden fikk Marianne lov til å åpne den store forundringspakken. Den kvelden la vi oss til såkalt klimpring og «heismusikk». Jeg tviler ikke på at gaven kommer til å bli godt brukt!

Dagene på SY Impuls var veldig avslappende og spennende. Vi koste oss masse på strendene, utforsket øyene, prøvde oss på både kajakk og stand-up board, spiste god mat og badet MASSE. Er så mange høydepunkter i løpet av 10 dager på vannet. Men jeg skal prøve å nevne det aller aller beste!

FISKING! Vet ikke hvor jeg skal starte egentlig. For dette var veldig spennende å holde på med. Vi testet fiskestanga, stort sett uten hell.. Men vi testet også spear gun’n til Kolbjørn og Hawaii slyngen. Og det ga resultater! Vi snakker papegøyefisk og en skikkelig fæling. Etter mye sløying og forberedelser prøvde vi fiskesuppe den ene dagen, og helgrillet på bål en annen dag. Marianne gjør underverker på kjøkkenet og jeg bøyer meg i hatten! Tror spear gun’n ble høyt verdsatt, for den fikk hvertfall ligge i sengen ved siden av kapteinen og fruen. I tillegg hadde vi førsteklasses sushi om bord. Kolbjørn fikk en flott yellow tuna på kroken! Flott matfisk og god underholdning! Den ferskeste sushien jeg noen gang har fått servert.

SEILING! Generelt sett liker jeg å lære nye ting, og seiling var intet unntak. Vi fikk lov til å hjelpe til så mye vi kunne med å slå, dra seil og pakke ned seil. Utrolig spennende og lærerikt. Og til tider ganske tungt… Overrasket over hvor mye man skal tenke på når man er ute å seiler, og imponert over hvor rutinerte mannskapet på Impuls er. Definitivt en opplevelse jeg kommer til å huske! En dag vi var ute å seilte fikk jeg til og med prøve meg ved roret.. Utrolig at det går an å få adrenalin når man kun seiler i et par knop. Det sier vel litt om hvor lite seilerfaringen var fra før av.

BURSDAGSFEIRING! Vi var så heldige å få møte en annen seilbåt med nordmenn på tur. William var hvertfall veldig glad for å møte andre barn, og det er ingen tvil om de fant tonen raskt. Den mellomste gutten hadde bursdag, og det måtte selvfølgelig feires. Vi dro inn på stranda og grillet selvfisket papegøye på bålet, og toppet det hele med eplekake og sjokolademuffins.

OPPDAGELSESFERD! I løpet av oppholdet vårt på Impuls besøkte vi mange av Islas Perlas flotte perler, og innimellom fikk vi en hel øy for oss selv. Vi var stadig i land og utforsket øyene. Og selv om det var flott var jeg også overrasket over andel søppel som driver i land på slike øyer. Fikk et inntrykk av forsøpling, som jeg faktisk ikke hadde forventet. Til tross for dette var det også mange flotte øyeblikk! For eksempel når vi undersøkte en elv med dingy og kajakk. Morsom opplevelse å kose seg på en elv i høyvann, og deretter se at det er mulig å gå hele tørrskodd ved lavvann. Dessuten møtte vi noen fisefine folk som gjorde det samme som oss. Imponert over at man kan ha så mye flotte ting, men likevel ikke kose seg. Vi hadde hvertfall vett til å kose oss, og nøt den flotte opplevelsen. I motsetning til Herr og Fru Sinnatagg som ikke ville krølle sine hvite silkeskjorter.

TABBER! Man kan rett og slett drite seg litt ut, når man er på ukjent farvann… Og jeg må selvfølgelig avsløre et par tabber som Geir og jeg sto for.. For det første klarte Geir å kjøpe noe han trodde var bananer, men som viste seg å være planten. Pytt pytt, det er fort gjort..
Min tabbe var muligens hakket verre da den endte i en redningsaksjon. Jeg skulle nemlig være lur og bruke solhatt. Veldig praktisk for å passe seg fra sola, men veldig upraktisk når det blåser. Og det blåste. Hatten havnet på sjøen, og jeg skulle «bare» hoppe uti og hente den. Gikk helt fint å hente den, men i det jeg skulle svømme tilbake til båten så sto jeg helt stille uansett hvor hardt jeg prøvde å svømme fremover. De i båten innså at jeg sto helt stille og til slutt at jeg begynte å drifte bakover. Geir heiv seg i kajakken og måtte redde meg fra den sterke strømmen! Veldig flaut, men også veldig morsomt når jeg omsider sto på dekk igjen. Lesson learned, sjekk alltid hvor sterk strømmen er før du legger på svøm.

VERTSKAPET! Jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet for vertene våre på denne turen. Geir og jeg er evig takknemlige for muligheten til å seile med Impuls, oppleve Panama og nyte tilværelsen i en kort periode. Knallblå himmel, vind i seilene og sand mellom tærne er balsam for sjelen. Vi ønsker dere lykke til på neste etappe og med skole ombord. Vi gleder oss til å følge eventyret på Impuls fremover, og takker så mye for oss. Ta godt vare på hverandre og nyt deres unike hverdag.

God klem fra Mia.

ankomst Impuls

Bursdagsgaven til Marianne

tunfisk sashimi

Best friends.

Waksvikene på besøk

2 mars 2017 ankommer vi SY impuls i mørket i havnen i Panama City. Lykke Elena (7år) og Vilje Julia (5 1/2 år), har rukket å sovne i bilen på vei til havnen, så de blir lirket ned i luggaren for å sove videre etter en lang reise.

Vi voksne kvikner til i det Kolbjørn skjenker spruddel i krusene, og Marianne serverer oss hjemmelaget tomatsuppe. Vi er litt yre av tretthet, men også av spenningen av å endelig ha kommet ombord på båten.

De neste fem døgnene skal vi få bli med på et lite seileeventyr i Stillehavet ut for Panama.

Første morgenen ombord er det to små som våkner tidlig, spente og noe døgnville. Det gjør ingenting, vi har jo ferie. Vi hiver på oss sommerklærene og setter oss for å nyte varmen, soloppgangen og havneomgivelsene. Etter et par timer våkner resten av gjengen. Det er meningen vi skal starte på seilasen ut mot øygruppen som heter Las Perlas i dag. Men først er det nødvendig å få ordnet reserve diseltanken til SY impuls. Etter noen timer i havnen er vi klare for å sette kursen ut av fra Panama City mot Las Perlas. Spente som bare det å få seilene opp og sette kurs utover. Men uten vind går det jo ikke å seile. Slik startet det, vi venter i spenning på vinden, men den uteblir. Motoren surrer igang, og heldigvis trenger vi ikke den så altfor lenge før vi kommer til et skille der det er mulig å sette seil igjen. Så tar vinden tak i seilene og vi er på vei. Etterhver som vi ser bakover ser vi hvordan Panama city sin skyline skimtes dusere og dusere bak oss.

Hele dagen går med til å komme seg ut til Las Perlas, og den nytes til det fulle. Alle finner roen. Jentene synes det er deilig med varmen og spennende å være ombord, de lurer dog spente på når første bademulighet er. Underveis ser vi mange flokker med pelikaner som flyr over oss, flotte fugler som ser forhistoriske ut. Et godt stykke ut på havet ser vi noe merkelig. Vi ser fargeforkjeller i havet. Som et skille som som dekker et stort område. Det er rødt, ser nesten ut som blod, vi voksne blir fasinerte og synes det er spennende, hva kan det være. Barna synes nok det var litt skummelt at vi idet hele tatt snakket om at det så ut som blod. Vi konkluderte vel til slutt med at det måtte være alger, ettersom det dekket et så stort område. Ut på det åpne hav får vi litt senere øye på store rokker som spretter noen meter opp over havoverflaten. Vi se også en delfin. Utover ettermiddagen får vi øye på noen av øyene, Las Perlas. Barna spesielt blir glade over å se land, og de lurer igjen på når de skal få bade. Før solnedgang kaster vi anker ved en øde øy, Mogo Mogo. Her kom endelig første bademulighet! Vemun og jentene blir og fristet til å gå iland og utforske øya at de tar kajaken og paddler inn til stranden.
Kveldsmaten venter ombord, og vi er så fornøyde med dagens seilas.

Lørdag 4 mars, Vilje Julia sin store dag, 6 år. Hun vekkes med sang og gaver på sengen. Vi dekker opp til frokost, der menyen er bringebær gele med partydrink paraplyer. Vilje spiser til hun blir så full av gele at magen ikke tåler mer, men hun var super fornøyd. Av Marianne og Kolbjørn fikk hun sitt eget prinsesse plastkrus til å ha ombord. Resten av dagen nøt vi i land på Mogo Mogo. Barna fikk ikke nok av å bade, og de storkoste seg i bølgene i strandkanten. Marianne imponerte med nybakte scones til bursdagslunch. Denne dagen var som vi bare hadde drømt om, i paradis.

Dagen etter ville vi videre, utforske mer av Las Perlas. Deilig siletur med god vind, og der både Vemun og jeg fikk bidra litt ekstra ombord, til både å slippe seilene ut og dra de inn. Etter ikke altfor mange timer ankommer vi øya Pedro Gonzales. Vi legger anker og blir nysgjerrige på den fargerike landsbyen vi ser i land. Litt mer krevende bølger å ta seg iland med, men det går bra. Detter er ikke ei øy som bærer preg av typisk turisme. Straydogs i gatene, høner, haner og kyllinger løper rundt hushjørnene, og menneskene her ser ut til å ta livet veldig med ro. Det er dog litt av en opplevelse hvordan de greier å diske opp med både øl til oss voksne og brus til barna, uten at det egentlig er synlig hverken butikker eller restauranter. Vi får øye på et skilt der det står "Kantina", og der klarer vi å avtale et måltid etterhvet. Vi får etter en god stund servert ris og en deilig kylling, kanskje en ev de som tidligere løp rundt hushjørnet. Barna lengter etter iskrem, dette var dog ikke å oppdrive.

Ut på ettermiddagen tar vi oss tilbake til båten, og vi tar noen runder der vi hopper fra båten, bader og svømmer i de ville bølgene, før vi setter kurs mot nok en ny øy. Vinden er litt sterkere nå og vi får kjenne på hvordan det er når båten krenger. vi får også oppleve hvordan det er å seile i mørket når solen er borte og bare månen og stjerenne lyser opp himmelen, fantastisk følelse det også. Vi tenker dog på hvordan det er for Marianne og Kolbjørn som skal sette kursen videre utover i stillehavet, med flere uker der de ikke ser land. Der de skal seile dag og natt, og at det ikke er helt uten farer når det er mørkt ute.

Vel fremme ved Contadora, kaster vi anker og alle er trøtte ettet en lang dag med to etapper seilas. Barna slokner hver kveld som de aldri har gjort før. Fulle av inntrykk, bading, sol og seilerlivet.

Den neste dagen er vår siste dag med Marianne og Kolbjørn. Denne dagen er helt fantastisk. Vi voksne nyter starndlivet med en kald øl i hånden, slapper av, imens barna ikke kan få nok av det deilige vannet og den deilige stranden. Her var det klart fint vann, med snille bølger. Barna paddler kajak og lærer seg paddelboard. Vi voksne leker oss også litt. Lunch/middagen tar vi iland på et av de få spisestedene på øya. Denne øya var Vemun, jeg og Lykke Elena på for første gang i 2010, da Lykke bare var 10 måneder. Vi leide derfor en firhjuling, og tok med oss Marianne og Kolbjørn på en guida tur rundt på øya. Alltid gøy å komme tilbake til et sted man har vært før, og kjenne seg igjen.Et av dagens høydepunkt var at vi endelig fant iskrem, og vi spiste minst to hver.

Dette var den siste kvelden ombord. Vi snakket om dagene ombord og hvilken fantastisk opplevelser vi hadde hatt.

Vi føler oss så heldige. Dette er et minne for oss som famile som vi vil leve på resten av livet. Dere er noen rause mennesker, som inviterte oss med ombord, en barnefamilie som knapt har vært på båt før. Vi synes det er flott at vi har fått tatt del i eventyret dere lever nå. Det lett å forstå at dette er så riktig for to eventyrlystne som dere.

Vi er imponerte over roen dere holder, evnen til å nyte, ha kontroll og all den deilige maten som Marianne laget ombord. Vi ønsker dere fortsatt god tur, nyt livet. Og vi mener det virkelig når vi sier det: vær også forsiktige. For vi er glad i dere.

Vi har dere i tankene, og kommer til å følge reisen deres videre på "SY impuls"

hilsen fra Waksvikene (Lykke Elena, Vilje Julia, Charlotte og Vemun

onsdag 1. mars 2017

Panamakanalen uten agent

1. Sendte sjemaet 4405 (finner man på www.pancanal.com) i en email til optc-ara@pancanal.com. I mailen la vi ved bilde/scan av båtens registreringspapirer og bilde/scan av passene til det faste crewet (Kolbjørn og meg)

2. Dagen etter ringte vi til (507) 4432293 og bestilte time for måling av båten. Målingen kan gjøres i Shelter bay Marina eller The flats. Vi lå ankret i the Flats. Vil tro man også kan bli målt ved Båt klubben, men det har vi ikke hørt om noen som har gjort. Husk å melde fra til Cristobal signal Office (VHF 12) 2 til 3 nautiske mil før man krysser mellom bølgebryterne utenfor Cristobal. Man kan seile inn ved Manzanillo også, men der vet jeg ikke hvilken VHF-kanal som brukes.

3. Når båten er målt opp (man får alle nødvendige papirer av den som måler) betaler man depositum og avgifter i Citibank Cristobal. Når man har betalt vil personen i Citibank informere om når man kan ringe for å avtale tidspunkt for å gjennom kanalen. PS Citibank Cristobal har ingen mulighet for å ta ut penger, men litt opp i gata ligger en bank som tillater at man tar ut 500 us$ per uttak (5,25 us$ i gebyr per uttak), vi fikk ut alle pengene der, ved bruk av ulike kort. Tips: man må ha med seg cash til citibank Christobal, for oss kostet det 1875 us $ (under 50 fot), 800$ av dette er depositum, husk swift og Iban til din egen bank for å få disse pengene tilbake.

4. Man ringer 00507 2724202 for å avtale tidspunkt for når man kan gå gjennom kanalen.

5. Man ringer Tito eller andre agenter for å leie fendere, tau og linehandlere, hvis man ikke har nok ombord (man trenger 4 tau av 38 meter, minimum 2,2 mm diameter, 1 fender per ca hver 4. fot og 4 linehandlere). Vi hadde nok fendere og tau etter at vi fikk låne to store fendere av Sarah og Sven og vi skaffet selv fire linehandlere.

Panamakanalen

Et dovendyr vi reddet da den prøvde, i sitt sakte tempo å krysse veien

Bambus-pinner støtter huset

Pimpa lokalbusser i Panama

Colombiansk handelsskip utenfor Portobelo. De to husene på siden er toalettene

bensinstasjoenen i Portobello

Fangst på strekningen Portobelo-Panama. En cero.

Vi sitter i baksetet på en gul sliten taxi. Vi er kommet til et digert kjøpesenter i utkanten av den fattige bydelen Colon i Panama. Taxisjåføren ber om 10 us dollars for å ha kjørt oss fra marinaen. Det er en latterlig høy pris. Vi var forberedt på tre us dollars. Det kan være den prisen vi var forberedt på var per person, men selv da var 10 $ alt for mye forlangt. Kolbjørn legger tre dollar i passasjersetet, taxisjåføren vil nemlig ikke ha pengene våre når han ikke får 10 $. Miforståelsen har skjedd fordi vi snakker ekstremt lite spansk og sjåføren snakker ikke engelsk. Med hjelp av fingerspråk tror vi at vi var blitt enige om to dollar, da vi satte oss i taxien, men sjåføren mente antakelig to personer... 5 $ per pers. Utenfor taxien gnaget den dårlig samvittigheten oss, vi var engstelige for han faktis hadde hatt rett, men sjåføren som skulle ta oss tilbake til marianaen ba aldri om mer enn 3 $... for to personer... så den første sjåføren prøvde seg på en totalt overpriset tur.

Ok vi er altså kommet oss til Republik of Panama. Den lange tarmen som forbinder nord amerika med sør Amerika og skiller Atlanterhavet fra Stillehavet. De store følelsene som utvikelt seg om ombord på Impuls da vi seilte gjennom bølgebryterne som beskytter Panama kanalen, som vil føre oss fra Atlanterhavet til Stillehavet, var overveldene og jeg var overhodet ikke forberedet på at møtet med denne kanalen skulle bli et så enormt øyeblikk. Og hvis dere trodde at delfiner var en stor opplevelse, som det jo er (fortsatt), så kan jeg fortelle dere at de to delfinene som fulgte oss i baugen da vi hadde Panama by foran oss og var på vei mot vårt første møte med Panamakanalen, gjore opplevelsen helt vill!!

Vi har valgt å ordne alt det byråkratiske for å komme gjennom panamakanalen på egenhånd. Vi kunne ha valgt å få hjelp av en agent, men gleden over å spare penger er så tilfredstillende at vi gikk for å gjøre det selv. Og den gleden kan vi anbefale andre også å ta.
Fordi det kanskje er noen som leser dette som lurer på hvordan vi gikk frem for å gjøre Panamakanalen uten agent, har jeg valgt å skrive ned fremgangsmåten, med små hint, i et eget avsnitt, "Panamakanalen uten agent".

Impuls ble målt opp av en oppmåler som kom ombord med målebånd og en haug med papirer. Vi fikk tildelt tidspunkt for transitt gjennom Panamakanalen en uker senere.
I mellomtiden lå vi for anker utenfor et lite sted som heter Portobello.

"Har du en linehandeler til oss?" Det er ettermiddag, og kolbjørn spør tyske Birgit, som sammen med sin mann driver seilmakeren og kafeen Casa vela i Portobello, dette tusenkronersspørsmålet som vi håper kan spare oss for 3000 kr. For å gå gjennom kanalen må nemlig hver seilbåt ha en kaptein og fire linehandlere som kan dra inn og slippe ut slakk på linene som går mellom båten og veggene i slusene i Panamakanlen. Hver profesjonelle linehandeler koster 100 us $. Innen Birgit får sagt noe roper en tysk jente, Sarah, at hun og kjæresten hennes gjerne vil være line handlere. De skal selv gjennom kanalen om noen uker, og vil gjerne hjelpe oss, slik at de vet hvordan det hele foregår når de selv skal gjennom. Birgit har selvfølgelig råd for den siste linehandleren. Hun peker på to nordmenn som backpacker gjennom Sør-Amerika. Emma og Erik. De var umiddelbart klar for denne utfordringen, og hev seg med for å dra slakk i Panamakanalen. De ble med oss på seilasen fra Portobello til Panama, hvor Sarah og Sven mønstret på. Vi var super takknemlige for å ha fått med oss et supert team gjennom kanalen.

Turen gjenom kanalen gikk smertefritt. Ikke helt bekymringfritt men, smertefritt. Vi var seriøst spente på om de nye kryssholtene våre ville holde til det draget vi hadde lest at kryssholtene kunne bli utsatt for i kanalen. Men de holt! Og lykken var stor da den siste av de seks slusene i Panamakanalen åpnet seg, og vi hadde stillehavet foran oss.
Vi er klare for en ny etappe på seilasen.