SY Impuls: Colombia

Vi hadde gledet oss i flere måneder til å komme til Colombia. Vi hadde planlagt å bruke et par uker på å utforske dette landet med den voldelige fortiden, nå på vei inn i en fredfull epoke.
Som dere kanskje husker så ble vårt styrbord akter kryssholt nesten revet av i stømmen og vinden ved fueldocken i marinanen etter at vi ankom Santa Marta.
Erfaringsmessig vil vi gjerne vare i nærheten av Impuls når hun får reparasjoener utført. Det var spseielt viktig for oss at glassfiberen ble strek nok. Derfor ble vi i Santa Marta det meste av oppholdet vårt i Colombia for å holde øye med jobben som skulle utføres. Og heldigvis: Santa marta er en utrolig koselig by. Det er en turistby, men med lokale turister, altså Colombianere.

Båtfixing:
Vi fikk et absurd tilbud av ship yarden for jobben som skulle utføres. De skulle ha 20.000 kr for å legge ny glassfiber og montere to nye kryssholt og stålplater under kryssholtene som ekstra forsterkning. Dette tilbudet passet dårlig til vår lommebok, så vi forhandlet pris. Dealen ble at shipyarden skulle legge ny glassfiber, og vi skulle selv skaffe kryssholt, stålplater og Kolbjørn skal motere dem. Vi kom ned til et tilbud på 5000 kr.
Jobben ble utført av Willington, en hyggelig liten kar, som ikke kunne jobben sin. Og det, i ettertid morsomste, var at han på fredagen sa at han ville vært ferdig på lødag, lørdag ble han syk, men sa han ville bli feridg på søndag. Søndag kom han og jobbet en time på båten. Mandag sa han at han ville vært ferdig på tirsdag, tirsdag til middag mente han at han ville være ferdig på slutten av dagen. Tirsdag kveld mente han at han var ferdig. Vi var ikke fornøyde, så han måtte komme tilbake på onsdag og torsdag og fredag da ga vi opp. Da fikk for ente gang den intalienske sjefen på ship yarden og hans ekstremt tålmodige sekretær Karen som fungerte som tolk og regnskapsfører, beskjed om å inspisere jobben, og da italineren fortsatt mente at jobben var bra nok, ga ikke Kolbjørn seg før han innrømmet at jobben var dårlig utført og ga oss 2000 kr avslag fordi Handymannen ombord nå selv må utbedre jobben.

Heldigvis så er Santa Marta en veldig hyggelig by med kafeer, barer og restaurranter hvor opptil flere av dem ble vår favoritt.

Minca
Og onsdagen forsto vi at vi ikke kunne bli sittende å vente på Willington, så vi dro på fjelltur. Vi kjørte motorsykkel, Kolbjørn som fører og jeg bakpå, til Minca. En landsby i Sierra Nevada de Santa Marta. Hvis du går 8 dager i denne fjellkjeden så kommer du til Colombias høyeste fjell, 5575 moh, og som vi så snødekte topper av da vi seilte inn mot Clombia. En topptur til denne toppen må godkjennes av Indigenous, urbefolkningen i Colombia. Det er 85 Indigenous stammer i Sierra Nevada de Santa Marta. Vi så noen av dem på vår tur, men de liker ikke å bli tatt bilde av, det respekterte vi. De går med hvite klær og de har stritt svart hår. Mennene over kjønnsmoden alder går med to vesker, båret skrått over overkroppen. Den ene vesken er til stæsj og den andre til cocain blader. Når de kommer i stemmeskiftet er de kjønnmodne og får utdelt en væske med kokainblader og et verktøy bestående av en ekske med spesielle skjell og en pinne. Med pinnen moser de kokainbladene i skjellblandingen før de dytter det i munnen. Spyttet, som nå består av skjell, tar de med pinnen og legger lag på lag utenpå boksen, slik at den får et hvitt lag, med spytt og skjell. Tykkere og tykkere for hvert år. På disse bladene kan de gå i dagevis uten å bli tørste, sultne eller slitne.
Når de er kjønsmodne kan de gifte seg. Men de må også eie tre ting, og den ene tingen må være denne kokain-pressen.
En annen litt vittig notis om indigenousene: Hvis de ikke oppfører seg så er det moren deres som straffes.

På vår fjelltur besøkte vi en familidrevet kaffe og kakao plantasje. Fikk omvisning og kjøpte både kaffe og kakao, spiste lunsj og nøt en fantastisk utsikt og klar luft før vi startet på nedstigningen fra kaffefarmen, 350 høydemetre. Da vi gikk dem opp viste de oss at formkurven vår har vært synkende de 17 månedene vi har levd på sjøen.
Men på vei ned fra fjellet plukket vi villtvoksende koreander og noen ikke så ville kaffebønner.
Rett før solnedgang badet vi i et fossefall, bitende kaldt, hvor kolbjørn selvfølgelig måtte klatre opp og hoppe.

Tilbake i Santa Marta kjørte vi immom guiden vår sitt hjem i en fattig forstad til Santa Marta. Vi fikk servert en kopp kaffe med masse sukker og en hyggelig snakk med han og hans kone.

Vel tilbake på Impuls oppdaget vi at jobben ombord fortsatt ikke var ferdig utført.... Men etter en herlig dag i fjellene og med Santa Martas fristende utvalg av restauranter, barer og kafeer, underholdning av gatemusikanter, brakedansere og harekrishna (ble kanskje mer latterliggjort enn nydt... ;)) i ulike kvaliteter var vi klare for noen dager til i Santa Marta.

Svensk gjestfrihet
På bryggen ved siden av oss lå det en splitter ny finsk båt som ble pusset og vasket av iherdige Enrique hver dag. Når eieren endelig kom ombord viste deg seg å være svenskene Hans og Patricia (Patricia oprinnelig fra Colombia men hadde bodd 23 år i Sverige). De driver nå et vannverk i Colombia. De var oppsatte på å gi oss en fin dag. Vi speedet med deres finske båt til Baia Concha, en strand hvor vi badet og gikk på stranden, før vi speedet tilbake til Santa Marta og de kjørte oss til den finere forstaden der de har sin ferieleilighet og hvor vi spiste en bedre lunsj. Tusen takk for gjestfriheten Patricia og Hans!
På veien viste de oss det digre huset som narkobaronen Escobar engang eide, nå omgjort til hotell. Han hadde speedbåter plassert i garasjer i fjellet under huset, som kun kjørte ut om natten... Escobar ble drept i 1993, etter 499 dager på rømmen og 1500 politmenn innvolvert i jakten. På et tidspunkt kontrollerte Escobar 80% av cocain-salget i verden.

Korrupsjonen i Colombia gjorde at vi avsto fra å fylle diesel før vi heiste seil mot San Blas utenfor Panama. Colombia utvinner diesel men korupsjon gjør den så forurenset at den må blandes ut med importert diesel, som desverre ikke øker kvaliteten på dieselen tilstrekkelig for Impuls.