Impuls

Impuls

søndag 12. februar 2017

San Blas, Kuna Yala

Vi gruser dem!
Vi seiler reagatta mot en fransk båt med Mari-Anne og Frederick ombord. Vi gruser dem. I grunnen så tror vi ikke de skjønner alvoret i denne regattaen. Men dem om det. Vi har det morro. Det er det viktigste.
Regattaen går de ca 15 nautiske milene mellom Chichime og Corazon de Jesus, Jesus´ hjerte.
Vi møtte Maria-Anne og Fredrik dagen før, og det skal vise seg at vi snakker med dem nesten daglig i de to ukene vi tilbringer i San Blas.

Chichime
Innseilingen til Chichime er en smal kanal mellom to rev. Innenfor revene er det et stort basseng. Vi ankom midt på dagen slik at solen lyste opp de mange revene i området, og viste oss vei, så vi ikke seilte på et av dem. Det er slik det er anbefalt å ankomme alle øyene i San Blas.
Vi Ankom San Blas, Kuna Yala, Kuna indianernes rike, like utenfor Panama dagen før.
Vi sjekket inn på øya Povenir. En flystripe dekker nesten hele øya. På Povenir gikk vi gjennom imigrasjon (Panama), og betalte cruising tillatelse for Kuna Yala. Det siste var visst unødvendig, er vi blitt fortalt. Men de bruker sikkert pengene på noe fornuftig, og vi fikk bidratt. 
Kuna indianerne har styringsrett over Kuna Yala - San Blas - 365 korall øyer utenfor Panama.
De har enerett over øyene i området, men ikke havet, i tillegg til at de har stemme i politikken i Panama.
Kuna´ene lever et tradisjonrikt, maternalistisk samfunn. Kvinnene velger sin mann, og mannen flytter inn til kvinnens familie. De bor i hytter med tak av palmeblader. På de fleste øyene bor det kun èn familie. Som en av øyene vi kom til hvor vi ble ønsket velkommen av øyas eier : Velkommen til min Golden island. På San blas øyene vokser det nesten utelokkende kokos palmer. Kokosnøttene selger indianerne til Colombia. Og turister som oss får ikke ta kokosnøtter fra øyene, hverken de som henger på trærne eller de som ligger på bakken.
Kunaene er et fredfullt folk. De viser ingen passion. Hvis vi gjør noe galt straffer de ikke oss, men seilere som kommer etter oss. Og det er forbudt å vise kjærlighet mellom kvinne og mann offentlig. Når de har solgt oss en fisk eller en mola (se bilde) viser de ingen reaksjon, hverken glede eller skuffelse. Det er noen få øyer i San Blas hvor befolkningen har valgt å ikke leve tradisjonelt. To av øyene er Corazon de jesus og Nargana. På disse øyene har de både politi, fengsel og en bank (uten minibank). Og vi gikk hånd i hånd.
Kunaene er verdens nestminste folkeslag, de vokser kun forbi pygmeene. 

Corazon Jesus og Nargana
På vei inn mot Corazon de Jesus tok jeg bilder av de fasinerende husene på øya, der de sto tett i tett og nesten så ut som om de skulle falle ut over kanten av øya. Vi var et stykke ute, så jeg zoomet inn på motivet.
Det er søndag ettermiddag. Veien jeg går på, egentlig en sti som jeg har fulgt forbi noen bolighus ender nå, jeg er nesten fremme ved vannkanten, og plutselig skjønner jeg hva det er jeg har tatt "så fasinerende" bilder av og zoomet inn på. Langs stien har jeg møtt barn som spillte med klinkekuler, en far lærte en jente å sykle, jeg har sett hvordan barna på øya samler seg utenfor hus med barnemusikk eller barne tv og de voksne samler seg ved hus med "voksenmusikk" og såpeopera på TV´en. Jeg har passert en basketballbane hvor 7-10 gutter spillte fotball. Bakeriet som ikke åpner før kl 16 har sørget for at magen min rumler, det dufter fantastisk og nybakt. Jeg har prøvd å kjøpe en limepresse av et Colombiansk trading ship, en flytende butikk som har alt mulig krim krams. Stien som nå ikke tar meg lenger har stoppet utenfor et toalett. Og plutselig forstår jeg hva jeg zoomet inn på da vi seilte inn mot Corazon de Jesus, det var toalettene til folk. Det er de husene som står på stolper ut i vannet.

Kuigaladup
Kuna Yala, San Blas, er ut over Corazon Jesus og nabo øya, Nargana, som den er forbundet med ved hjelp av en bro, en postkortidyll. Små øyer, hvite strender, palmer, lyseblått til turkist vann og havet som bruser over revene rundt de små øyene. Men på postkortet ser man ikke søppelet som er over alt. Vi innførte et søppelsystem som vi sikkert må fortsette med når vi nå skal ut i stillehavet og det er langt mellom de større stedene hvor man kan kvitte seg med søppel. Alt matavfall, papir og glass kastet vi på sjøen mellom øyene, all plast blir med oss til Panama.
Kuigaladup var ingen unntak fra regelen. Sørsiden av øya var en drømmeaktig hvit strand, mens nordsiden, hvor havet slår inn var myk hvit sand med masse søppel.
Vi snorklet på to av revene ved øya, det var lite fisk og masse fire-coral, som er vanskelig å lindre hvis man har kommet borti dem.

Cambombia
Mari-Anne og Fredrick ville gjerne vise oss sitt favoritt sted, så langt i hverfall, i San Blas, de tok oss til Cambombia. Det var mye båter der, men det var krystallklart vann, nydelig hvit strand og flere rev vi snorklet på. Vi gikk rundt øya. Det var forøvrig en ting vi gjore på alle øyene vi besøkte, vi tuslet rundt dem. Det tok ikke mer enn 5-15 minutter å gå rundt de øyene vi besøkte.
Her lærte Mari-Anne meg å koke konkylie stuing. Den ble ordelig god. Men konkyliekjøtt, selv skåret opp i små biter, må koke veeeeeldig lenge for å bli mørt. Så uten trykk-koker (som halverer koketiden) og vårt gass-budsjett så blir det lenge til neste gang jeg lager Konkylie stuing.

Banedup
Her hadde vi noen fine netter og dager. Vi lå syd for Banedup, også kalt Bug Island, det var ingen andre båter enn oss her, det var lite vind mens vi lå der og vi fikk svømt masse og stått på SUP-boardet. Vi fant hvite kråkeboller. Vi tilberedte de orange kråkebolle-eggene (innmaten) på ristet brød med smør på og så sprutet litt lime juce over til sist. Vi koste oss rett og slett glugg i hjel på Banedup. Den ene dagen spiste vi lunsj på naboøya, Tiadup. Det var en familie som serverte languster (hummer uten klør) eller fisk med kokosris til, tilberdet på bål. De hadde dekket bord til oss på stranden, bordet var dekket med et fleece-teppe med bilde av kitty Cat. Etter maten gikk vi tur rundt øya. På øya bodde det fire familier med hvert sitt strå-hus. Det var livat med unger i alle aldre. Og stien rundt øya gikk gjennom hver families lille området.
Vi ble ikke sjenert av bugen på bug island.

Miriadup
Utenfor denne øya sleit vi med ankringen. Det var dypt, 24 meter, før det plutselig ble grundt, 2 meter, og kjølen til Impuls stikker 2 meter under vann. Vi fant et området med 12 meter men der var det koraller, og de vil vi ikke ødelegge med ankeret og ankerkjettingen vår. Vi endte med å ankre lenger øst enn ønskelig og her blåste nord-østen rett mot oss uten noen hindring, og det var ganske mye vind det døgnet vi lå her, så vi endte med å trekke oss lenger vest neste dag.

Waisaladup
Siste natten i San Blas, Kuna Yala, tilbragte vi ved øya Waisaladup. Her kunne vi absolutt blitt lenger! Når vi heiste seil og satte kursen mot Panama city følte jeg meg ikke ferdig med San Blas. Skulle gjerne har tilbragt mer tid her blandt disse hvite strendene, kokospalmene og revene. Men vi har planer og skal videre.

Kartet vårt var ikke helt presist. I følge Navionics har vi nå ankret på land...

Meg i midten...

Colombiansk krimskramsbåt - de har alt - som kan skaffes i plastikk.






Mari-Anne og Fredrick fra Guadeloupe, Frankrike.




























Tur i mangrovene sammen med Mari-Anne

Tur i mangrovene

Dinghytur i mangrovene.

Broen som forbinder Nargana og

En stor blindpassasjer



Vi har "bestillt bord" til kl 13. Her er klokken 13.05, og fisken på vei, den måtte bare fiskes først.

Tilbereder lunsjen vår. Den nederste, mønstrete delen av blusen hennes er den lokale måten å bruke mola på.

Fleecepledd som duk, Sandbøtte som risbolle.


Molaer. Vi kjøpte den sorte og mønstrete til venstre.

Alle øyer måtte "erobres"