Kunsten å ikke kjede seg

Jeg ligger på dekk i bare nettoen. Har tatt en deilig forfriskende dusj og vil nå tørke i solen og den labre brisen. Genoaen og storseilet står i fint spenn i vinden. Det er mange 100 nautiske mil til land i hver retning, vi har Santo Domingo mot nord, Colombia rett vest, Venezuela mot sør og St Croix mot øst. Jeg tror jeg er totalt usynlig når Kolbjørn roper! Coast Guarden!!! De fløy over oss i går også, da tok de en runde, vi vinket og regnet med at de avslo oss som mulige narko smuglere. Men i dag er de tilbake. Med det kikkert sikte coast guarden sikkert opererer med og min bekledning så kan det være flere grunner til at de i dag tok to runder rundt båten før de kalte oss opp. Når Kolbjørn roper på meg for å annonsere deres ankomst spretter jeg fra dekk og ned i byssa og får i det minste på meg en nederdel før jeg spretter opp igjen for å få med meg det som skjer fra en litt skjult plass. Når jeg så oppdager at de tar enda en runde rundt oss spretter jeg ned i cabinen igjen og tar på meg en overdel før jeg får vhf`en fra Kolbjørn: Sailingvessel sailingvessel... this is US Coast guard... Jeg svarer høflig, de ber meg stave IMPULS, jeg gjør som han sier, og svarer bekreftende "yes sir" når han spør meg: home port Oslo? Jeg trodde jeg lå der ute i det åpne havet helt fri - den illusjonen klarte US coast guard raskt å eliminere - de vet hvor jeg bor.
Vi er på vei mellom St Croix i US Vergin Islands og Colombia
Det skjer ikke mye ombord på en slik overfart. Men med selskap av lekende delfiner, hoppende Blue Marlin, Portugisiske Krigsskip (en vakker lilla manet som har menneskeliv på samvittigheten), endeløs horisont i alle retninger som sørger for filosofering, bra musikk, et fullt skipsbibliotek, godt selskap og vakre solnedganger, så er mye gjort for ikke å kjede seg i de fem til 7 dagene vi nå har planlagt å være på sjøen.
Etappen fra St Croix til Colombia besto av fin seilvind, (15 knop) og lite bølger (1,5-2 meter).
Ambisjons nivået for etappen var, som alltid på lengere overfarter, lavt. Det lave ambisjonsnivået gjør servicen ombord dårlig, det går i hermetisk boksmat - iallefall når jeg skal lage mat. Kolbjørn har litt større forventinger og må selv steke løk og  speile egg når han vil ha det utover lapskausen eller suppen jeg kan varme fra boks. Det sier litt om min form underveis. Den var laber. Jeg kom meg gjennom 3 dager og tenkte at etter det slipper vel den enorme følelsen av slapphet/tretthet/utmattelse (sjøsyke), men morgenen fjerde dagen var den verste dagen... Og jeg var ved å gi helt opp. Men kl 14 vekket Kolbjørn meg gledestrålende. Han pekte opp mot Colombias høyeste fjelltopp, 5775moh, med topper dekket av snø!! Vi kom nå samtidig inn i et område som er kjent for mye vind og rotete sjø. Og nå kviknet jeg til!
Værmeldingen vi hadde fra før vi forlot St Croix meldte om sterk kuling fra natt til andre dag, men den vinden så vi ikke noe til... før vi skulle inn i havnebassenget utenfor Santa Marta i Colombia. Når vi skulle ta ned seil og orientere oss i havneområdet blåste det opp i sterk kuling, 37 knop. Vi hadde egentlig plan om å gå inn i Cartagena. Men to dager før ETA (estimated time of arrival) leste vi at Cartagena er Colombias desidert dyreste by. I tillegg hadde vi denne trusselen om opp til 37 knop vind som skulle komme, men som vi foreløpig hadde unngått. Så det kunne være vi kunne rekke inn til Santa Marta før uværet kom. Vi misset det med ca 30 minutter... I Santa Marta har de en fuel brygge hvor vi fikk ligge over natten, også ville gutta på brygga hjelpe oss med brygge plass dagen etter. Vi ble liggende på fuel brygga, en avgjørelse vi skulle angre på. Etter pannekakefest ombord, vi endte begge med vondt i magen fordi vi ikke kunne begrense spisingen, Kolbjørn hadde fått seg en sigar og en Whiskey, var vi definitivt klare for senga. Slitne etter fire dager og fem timer på sjøen. Vi sov ikke så godt denne første natten i Colombia, det blåste masse i løpet av natten, det knaket når Impuls rykket til i fortøyningene. Vi stod tidlig opp og tok morgen kaffe på nabobåten, en amerikansk båt som heller ikke kom seg lenger enn fueldocken pga mye vind. Tilbake på Impuls oppdaget vi at kryssholtet styrbord akter nesten rev seg løs og tok med seg gelcoaten. Nå gikk ting raskt. Jeg løp over å banket på skrogsiden på den amerikanske båten for å få dem til å hjelpe oss å komme løs fra fueldocken, samtidig som Kolbjørn starter motoren, jeg kalte opp marinen på VHF`en for hjelp, de svarte ikke, men kom. Vi løsnet bau-, akter- og springfortøyning i en fei. Kolbjørn styrte ut fra fueldocken, og ut i havnebassenget. Der blåste det 40 knops vind. Vi gjorde klar fortøyninger og fendere på begge sider av båten slik at Kolbjørn hadde muligheten til å ombestemme seg hvis han vil legge til annerledes en planlagt. Med bauen inn i marina-området og vinden rett bakfra setter Kolbjørn Impuls i max speed revers og vi gikk 4 knop fremover... Det sier litt om kreftene her. Han fikk svingt Impuls inn mellom bryggene og moloen mot babord og videre svingt inn i en dock mot syrbord. Han er suveren den kapteinen. Jeg var så nervøs at jeg ikke var langt fra å spy og skjelvingen etter et skikkelig adrenalin kick ga seg ikke før etter en stund. Nå ligger Impuls bra fortøyd i Santa Marta. Det blåser opp til sterk kuling. I sted kom det en diger bølge over moloen etterfulgt av en kakofoni av badevakt-fløyter som ville få strandfolket ut av vannet så fort som....
Før gledet vi oss til å komme til spennende Colombia... men ikke spennende på denne måten....
Nå er første dagen i Colombia over. Vi har gått en tur på marinaen, det er det vi har tillatelse til. I Colombia må man ha en agent for å sjekke inn. Her i Santa Marta fikser marinaen den agenten. Vi har hatt besøk av immigrasjon ombord, men customs har vi ikke sett snurten til, så da må vi bli i marinaen i kveld også. Vi er super klare for Colombiansk street food! Så customs har bare å komme i morgen! I mellomtiden vil vi spise opp skinken vi har ombord. Grønnsakene kastet vi over bord utenfor Colombia. 

US coast guard lowpass

Portugisisk krigsskip

Marianne poser og i bakgrunnen ser dere Colombias

visepresident (tror det er han i blått og rødt) med 7 livvakter i

tillegg til politi og militære.

st croix

Vi kjører Harleyen over de ekstremt dårlige veiene. Det er huller i grusveien og der det er asfalt er det flekker med dobbel asfalt og flekker med ingen asfalt. Jeg sitter bakpå Kolbjørn med hjertet i halsen og en meditasjonslignende tilstand i kroppen, for å klare å slappe av, som er viktig når du sitter bakpå en sykkel, og spesielt viktig når sjåføren plutselig må gjøre en sving til høyerer eller venster for å unngå å kjøre i ett hull. Og det er ikke Kolbjørn sine sjåføregenskaper jeg betviler, det er de andre sjåførene på øya, å kjøre i påvirket tilstand prkatiseres litt annerledes her enn hjemme.
I min meditasjonslignende tilstand kjører vi gjennom hovedstaden Christiansted, med gatenavn som Kongensgade og fortet Chrstianværn (fra den tiden st Croix var dansk(/norsk) 1733-1917).
Vi er på vei til Impuls som ligger for anker utenfor Christiansted.
På Marineaen er det oppstyr, det vil si, det hele går rolig for seg. Men det er flere politifolk, et område er inngjæret med politibånd, han som driver marinaen sitter med buksebenet oppbrettet og omkranset av folk.
Vi kommer i snakk med en fyr som jobber på marinaen. Han forteller at sjefen hans er blitt skutt av en kunde, en kunde som var misfornøyd med regningen... De har en litt mer liberal våpen politikk her i USA enn vi er vant til hjemme i Norge...
Vi ble fortalt at i løpet av 30 minutter ville hele øya vite om hendelsen (50.000 innbyggere).
Kvelden tilbragte vi sammen med lokale venner til BBQ og Domino-spilling og da fikk vi mer utdypende sladder om hendelsen. Jeg vil ikke gå noe nærmere inn på det enn å si at det er en kombinasjon av tvilsom forretningsdrift og en litt hissig kunde og en liberal våpenpolitikk.
For oss: en veldig spesiell opplevelse. Denne øya stopper ikke å overraske oss.

Vi har de siste ukene fått ekstra frodig hår. Nå er jo begge kjent for å ha en skikkelig hårmanke, men begge har fått ekstra fin og frodig hårmanke de siste ukene. Vi lurer på om det kan henge sammen med en jordingsfeil vi har hatt på Impuls. En jordings feil som førte til at vi får støt når vi tar over styringen etter Otto (autopiloten).

Ledningene til navigasjonssystemet har vært ført inne i pidestallen, hvor også kjedet til roret går. Kjedet har slitt på ledningene til navigasjonsutstyret, og det var dette som ga oss støt. Nå har Kolbjørn trukket om ledningene slik at de går i ett nytt montert stålrør, utenfor pidestallen.

skyteepisoden på Marinaen

Kolbjørn snorkler etter konkylier sammen med Joe og Philipe

Christiansted

Christiansted

Solnedgang ved Buck island nasjonalpark

Visepresident Biden passerer, på vei til sommerhuset sitt her på St Coix.

Christiansted

Nyttårsfest

Godt nytt år! Vi feiret inngangen til det nye året

sammen med Jovanna og Trond, hos Giselle der

vi også var i fjor.

Giselle hadde organsiert fakir-sjow, DJ, Elektrisk okse, hoppeslott, blackjack-

bord og dominobord, masse mat og drikke og sikkert 100 folk, barn, foreldre og

besteforledre.

GODT NYTT ÅR!!!

Blekkspruten bølle

Kroppen min er i høygir. Hadde jeg hatt muligheten til å nå bunnen hadde jeg sparket fra og hoppet høyt over vannoverflaten med dykkermasken og snorkelen. Jeg ser etter Kolbjørn som stille og rolig svømmer rundt, et stykke fra meg. Med ørene under vann kan han ikke høre at jeg roper etter han. Han er helt tydlig oppslukt av verdenen under han, under havoverflaten. Til slutt titter han endelig opp og jeg veiver og vinker så han skal se meg og skjønne at han må komme hit jeg er.
Vi har lest Jan Guilou hele formiddagen. For tiden leser vi hans serie: Det store århundre. Det har gått ned diverse kopper med kaffe og Ingefær te og til lunsj har vi spist pølser med lompe (!). Anne Marte hadde med lomper til oss da hun kom på besøk! Super godt! Og super enkelt. Tusen takk for koselig besøk Anne Marte!
Solen har stekt hele formiddagen så vi er veldig varme og ser frem til et kjølende bad. Ikke langt fra der vi har kastet anker er det et lite rev som vi vil utforske med maske og snorkel. Vi er så varme at vannet i havet kjennes kaldt.
På revet svermer det av fargerike fisk! I alle størelser. Det er et fantastisk skue! Vi stopper opp og holder oss flytende med bare små bevegler i anklene over to stimer med små blå, rosa, gule, stripene og prikkete fisk som har angrepet to sorte kråkeboller, Det er et makabert syn. Men Kolbjørn har tråkket på en slik svart kråkebolle en gang  og jeg har prøvd å smertlindre han og fjerne taggene som satt igjen i foten hans, så det er med en liten fryd vi ser den maltrakterte kråkebollen delt i mindre biter og som nå fortæres av ivrige små fisk.
Kolbjørn og jeg har skillt lag  og svømmer litt hver for oss. Jeg har plukket opp en tom men fortsatt intakt konkylie. Jeg holder den i hånden og svømmer i retning Kolbjørn, da jeg får øye på noe som mer minner om en kirkegård enn noe annet. Det er en sti av tomme konkylier og tomme skjell av større dimensjoner. De ligger i en langstrakt haug i en kløft som fører til en liten hule under en sten som går på tvers av to andre sten. Og der under stenen ser jeg en feit blekksprut-arm med sugekoppene vendt ut mot huleåpningen. Den Bøllen har vært på jakt og fraktet skjell og konkyler tilbake til hulen sin og nå ligger kun de tomme skallene igjen utenfor inngangen hans. Den spennende observasjoene har satt kroppen min i høygir. Dette må jeg vise Kolbjørn!
Dagen etter svømte vi tilbake til revet og lette oss frem til konkylie-kirkegården og blekkspruten Bølle. Denne gangen hadde vi med os undervannskamera. Og til vår fornøyelse var Bølle våken! Han romerstert med tentaklene inne i sin lille hule. Kolbjørn-paparazzi fikk tatt nærbilde av Bølle. Dette gjorde tydeligvis Bølle sjenert, for når vi trakk oss litt tilbake fra orkesterplassen kom det en tentakkel ut av hulen. Jeg trodde at han skulle komme ut av hulen for å jakte nye konkylier til kirkegården sin. Men det viste seg at han i sjenanse kun stakk ut en tentakkel og med sugekoppene trakk noen sten og konkylier inn for å begrense størrelsen på huleinngangen.   

Drypp drypp drypp drypp.... det er mørkt ute. Vi sov - egentlig, men så begynte det å regne, så vi lukket luken i dekket over oss... Det hjalp men ikke nok... drypp drypp drypp drypp. Luken i forpiggen er utett... i fellesskap med luken i dekket over byssa har nå lukene blitt utette. Det drypper ned på magen... dryp drypp drypp drypp.... i ansiktet... drypp drypp drypp drypp og på brystet... drypp drypp drypp drypp... veldig irriterende. Nå har Kolbjørn gjort en superinnsats og byttet silikonene i lukene, slik at de nå er TETTE!!! Lykke er tette luker! Vann er gøy! Men ikke inne i båten og absolutt ikke i køya!!!