Impuls

Impuls

fredag 22. desember 2017

Stillhavet, tilbake

Vi jubler, high five`er og jubler igjen. Vi har gjort det! Vi har klart det! Vi har gjennomført det! Med stil. Men samtidig: Aldri igjen.
Vi har krysset stillehavet fra Rapa/Franske Polynesia til Chile, Valdivia. Det tok oss 29 dager. Slitsomme 29 dager. Samtidig som vi må ærlig innrømme at det faktisk er vanskelig for oss å forstå, nå i ettertid, hvorfor det var så mentalt slitsomt.

Planen vår var god.
Etter en liten bommert da vi dro fra Papeete, fulgte vi denne gangen nøye med på værmeldingen innen vi dro. Vi valgte å dra når værmeldingen forutsa en uke med fordelaktig vind for oss og ikke nødvenigvis når vi hadde lyst og var klare. Planen vår var  å bare peise på sørover til vi møtte vestavinden som blåser mellom New Zealand og Chile, når vi møtte den skulle vi dreie rett østover. Og med en uke med fordelaktigvind ville de minimum 1000 nm "gå så det griner" - for å sitere oss selv... Slik gikk det ikke. De to første, av det som viste seg å bli 29 dager totalt, var nydelige sol, varmt og vi "shaked hands" på at den som først tar på  seg t-shirten på denne seilasen må betale det første måltidet i Chile.... Samme ettermiddag satt vi begge I cocpiten, det var sol, ingen sa noe, vi bare frøs.... Vi måtte bare innrømme at dette gikk fort sørover.... og det ble bare kaldere og kaldere. Neste dag var vi begge godt kledd I seilbokse og t-shirt. Men det var fortsatt sol.
Den tredje dagen deride vinden og vi fikk vinden rett I mot. Havet var voldsomt. Det slo store bølger over Impuls. De første dagene gikk det bra, men så begynte vannet og sive inn. Vi fant noen små lekasjer, som Kolbjørn tettet, men utover det aner vi ikke hvor alt det vannet kom fra. Vi tømte ca 30-40 liter vann ut av dørken i døgnet, i de 8 dagene vi hadde østa- eller sørøstlig vind.
Marianne var sjøsyk. Etter over to år på sjøen føles det som en dårlig spøk jeg skriver når jeg sier at jeg kastet opp, og jeg kastet opp flere ganger... Jeg var apatisk. Speilbildet etter de åtte dagene var ikke et vakkert syn. Men Kolbjørn hadde en kriseløsning: Marianne hva har du lyst på? Jeg lager hva som helst til deg, bare du spiser. Jeg var apatisk fordi jeg ikke hadde matlyst og ikke holdt i meg det jegspiste. Men Kolbjørns kriseløsning gjorde underverker. Ikke bare fikk jeg humoren tilbak, men kroppen begynte å ligne seg selv også.  
Uansett sjøsyke eller ikke, vinden tok oss sør over, men ikke østover mot Chile, men vestover mot New Zealand... det var ikke motiverende. Vinden blåste mellom 15 og 25 knop I mot oss.

Som jeg har fortalt tidligere er dette den først turen vi brukte værmelding fra Predictvind. Og der ute på havet var meldingene fra dem så presise at det ikke var annet enn imponerende. Kapteinen ombord la kursen etter værmeldingen. Slik at vi alltid lå i forkant av frontene. Slik fikk vi bra vind, men ikke for mye.
En seilbåt fra Alaska som vi seilte paralellt med gikk 60nm sør for oss en periode. De ble fanget av vindstyrker på 50-70 knop ett helt døgn. Mens vi "kun" hadde gust på opp til 46 knop. Etter dette valgte de å gå lenger nord enn oss og ble fanget i blåmyra (vindstille) nesten helt fram til Chile, og måtte hovedsakelig gå for motor.

Vaktsystemet ombord på Impuls var enkelt. Kapteiene hadde som regel full oversikt hele dagen. Og nettene tok vi annen hver.
Vi har raymarine utstyr. Med en app på telefonen har vi tilgang til å se kursen vår, farten, AIS, radar, true og apperent vind retning og styrke. Den som hadde nattevakt måtte sjekke kartplotteren (eller appen sin) med intervaller på 1,5 til 2 timer. Også er det litt slik at den som hadde vakt sov lett, så vi våknet hvis båten plutselig beveget seg annerledes i vannet. Men til tross for dette hadde vi ett tilfelle hvor vi ikke hadde helt kontroll over Impuls. Det var natt og vinden snudde og kom plutselig ikke fra sør-øst men fra nord og samtidig blåste det opp til 43 knop. Det hele gikk litt for fort for Otto (autopiloten vår). Impuls krenget voldsomt mot styrbord og digre bølger slo over oss før Kolbjørn fikk styr på retningen vår, gikk 360 grader for å få vind i seilene igjen, vi slo, Marianne vinsjet så hun dirra, og Impuls kom igjen på rett kjøl. Det skulle vise seg at dette bare var et varsel om hva som skulle komme. Etter dette ble det vindsille i ca 1 døgn, vi startet motoren for å ha fremdrift. Motoren førte i tillegg til fremtdrift til at vi fikk varme inne i båten, den tørket litt og, ikke minst, vi fikk varmt vann i dusjen! Etter en dag med vindstille møtte vi endelig vestavinden. Resten av turen, 14 dager, seilte vi i vind fra nord-vest, vest eller sør-vest - rett mot målet. Det blåste 15-20 knop så vi holdt god fart mot målet!   Lykken er!

Det er en dårlig spøk å kalle dette havet Stillehavet. Men navnet ble gitt av en Portugisiske eventryerern Magellan som kom seilende gjennom stredet i Sør Chile som senere ble oppkaldt etter han.  Han og seilerne hans hadde vært herjet av stormer i stredet og kom ut på et stille og rolig hav -  som dermed fikk navnet Stillehavet. Det er overveldende hav. Her sør ga det et helt annet inntrykk enn det gjorde lenger nord da vi la oss på tradevinden og seilte fra Panama til Marquesas. Da var vi så heldige å ha med oss William. Vi satt hele dagen i bare trusa i Cockpit, spillte spill (kastet oss ofte etter airborn`e brikker når en bølge ga oss "et spark"). William gjorde lekser vi så film i salongen. Salongen var ikke et behaglig sted å være under denne siste overfarten. Dermed tilbragte vi noen timer i cockpit midt på dagen, når det var vær til det, ellers liggende i styrbord akterlugar. Der så vi film og leste - det var egentlig hovedsakelig der vi hadde livet vårt i disse 29 dagene fra Rapa til Chile.

Vi følte oss kanskje litt alene der ute på det store havet. Vi så ingen andre båter, hverken på radar, Ais eller med øynene på 29 dager. Vi hadde daglig kontakt, via satelitt telefon, med seilbåten fra Alaska som seilte parallet med oss. Men vi så dem aldri. Vi så fugler hver dag, men ellers ikke noe dyreliv. Dette var annerledes da vi krysset Atlanteren. Da registrerte vi i loggboken vår at vi så hval fire ganger, på bare 14 dager. I tillegg til et stort antall delfiner og flyvefisk.

I utgangspunktet var planen vår å seile direkte fra Papeete, Tahiti til Chile. Heldigvis tok vinden oss til Rapa. Men fra Papaeete endte vi med å seile 5200 nm. Der ute på Stillehavet passerte vi 20.000 uteilste nm fra vi dro fra Norge 1 September 2015.

Lykken var total da vi feiret bragden med en diger biff og en god flaske rødvin på restaurant i Valdivia, Chile!

Med motorgang fikk vi tørket fuktig toalettpapir.

Vi så ikke annet enn hav, himmel, fugler og
hverandre (og et uant stort utvalg filmer) på fire uker.
så en big happening var den daglige kontakten med
en seilbåt fra Alaska på sattelitt telefonen - de lå mellom
100 og 300 bak oss.

Kjekken

Yes we did it! Lykken er å være fremme i Chile!!

Seilet er need! Vi at hatt skikkelig bra seilvind
de siste to ukene! Og vi er kommet til Chile!!!

Kaos ombord

Heiser Q-flagget utfor kysten av Chile.
Q-flagget signaliserer:
Mitt skip er smittefritt; og jeg anmoder om fritt komme i land.

mandag 13. november 2017

Rapa


Rapa er nok et av de mer eksotiske stedene vi kommer til. Samtidig som det på flere måter minner mer om Norge enn noe annet sted vi har seilt til de siste 2 årene. Vi snakker fjord, fjell, bartrær, løvetann, de dyrker jordbær, bringebær, De har grønne spyfluer og planter som ser ut som Tirilltunge.
Vi ble tatt godt i mot på øya. Allerede første formiddag kom det en kis padlene over til oss. Han var øyas politi, og vi kunne komme til politistasjoene å registere oss, av sikkerhetsmessige grunner, om 2-3 timer. Vi drøyde den til det siste med å dra i land pga et forferdelig regnvær. Da vi kastet dinghy-fortøyningen i land kom politiet ryggene ut på brygga, for å kjøre oss til politistasjonen - i dette forferdelige regnværet . På politistasjonen var ikke bare politimannen, men også stedets tursitinformasjon, en kvinnen som snakket engelsk og gladelig svarte på alle spørsmål vi måtte ha om øya.
Politimannen og "tursitinformsjonen"

Vi har møtt sønnen til en tidligere politimann på øya. Denne sønnen har 47 søsken. Den enkle forklaringen på det store antallet barn er at faren var politibetjent... Som politibetjent jobbet han på mange av de ulike øyene i Franske Polynesia og fikk en kone både her og der...
Samtidig som denne lille øya bevitner hele verdens befolkning i et nøtteskall. Fra gammelt av (føreuropeisk/misjonærer) er det på denne bitte lille øya 12 gamle fort. Den gang det bodde 3000 mennesker på øya og det ble knappt med resurser, bygget hvert lille tettsted et fort for å forsvare sitt lille landområde og seg selv for invasjon av naboen. Det påstås at mangelen på resurser tvang dem til å bli spise hverandre. Vi gikk en deilig tur opp til et av disse fortene.






I dag er det registert 500 mennesker som er bosatt på øya. Alle barn over 12 år går på college på nabo øya, noen 100 nm herfra. Den eneste båten som kommer innom øya, utenom de 10 seilbåtene som har vært innom hittil i år, er supply båten kommer hver 6-7 uke med varer. De siste to ukene har alle college elevene vært hjemme på ferie, fordi det er kommet et ny pastor til øya, og han måtte taes godt i mot.
Sang og musikk på brygaa når folk reiser fra øya med ferja.

De reisende pyntes med blomstekranser og kjeder


Vi kunne godt tenke oss å dykke i denne fjorden som er dekket av koraller. Vi spurte oss litt frem etter dykkermuligheter og det viste seg å være en liten religiøs affære. Rapaerne vil nemmlig gjerne gjøre havet omkring Rapa til et reservat (dette er ikke støttet av Tahiti - en liten konflikt der). Så hvis vi skulle dykke måtte pastoren tilkalles og be en bønn for å åpne havet for oss og dykket måtte avsluttes med at pastoren måtte be en bønn for å lukke havet etter oss. Det ble ingen dykking på oss her på Rapa. I tillegg er det bare 21 grader i vannet... Brrrr.
Diskuterer neste ukes værmelding. Han bak Marianne jobber på værstasjonen på øya

Vi er blitt kjent med Maria og søsteren hennes Tioki. De er henholdsvis 31 og 40 år. De er opprinnelig fra Rapa. Det er flaks for mennene de er gift med, hvis han ikke selv er fra Rapa. For å få eie hus på Rapa, må den ene ektefellen komme fra Rapa. Og om de får lov å eie eiendom her avgjøres av et råd bestående av 7 eldre menn. Dalene på øya eies av ulike familier, og familiene eier de til enhver tide beitende dyra på eiendommen. De har masse ville geiter og ville kuer (2000 kuer) her. De jakter kuene med enten skytevåpen eller kniv.
På øya er det ikke lov å tjene penger på å bake. I stedet er det rundt på Rapa bygget 12 offentlige bakerovner, som fyres med ved. Det går på omgang å bake brød til storfamiliene i disse ovenen. Vi fikk være med Maria og Tioki når de skulle bake til sine storfamilier - og oss.






Bakepapiret plukket vi ute i hagen



Om brødene var ferdig hevet kjente vi på vekten 




Vi var i kirken på søndag. 98% av befolkningen her er prostentaner. De synger flerstemt og til og med barna på fire år kunne tekstene og sang med. 

kirkekaffe... masse god mat.


Kolbjørn var med på værstasjoenen en morgen. Hver morgen sendes det opp en ballong som registerer værdata.
En av de lokale værmennene
Marianne fikk bli med stedets sykepleier på jobb. Tifani og Xavier er fra Frankrike og skal jobbe her på Rapa i tre år. De har en sønn på trå måneder, han er født på Tahiti.
Alle gravide kvinner i Franske Polynesia må i syvende måned reise til Tahiti for å føde. De får tilgang til et "sykehjem" hvor de bor frem til de føder. Det er visst ikke noe problem å få kvinnene fra øyene til å dra - alle vil gjerne en tur til Tahiti. På Rapa får kvinnene 2-3 barn hver. Det er 80 barn under 12 her for øyeblikket.
Mange menn fra Rapa reiser ut i militæret i 15 år, og med den pensjonen de tjener opp i disse 15 årene, kan de leve på Rapa.
Vi ble invitert i barnebursdag på Rapa.







 I morgen tidlig seiler vi mot Chile. Vi har fordelaktig vind hele den neste uken - så lenge vi ikke går for langt sør - der er det nemlig et skikkelig lavtrykk som vi vil holde oss nord for.
200 nm fra Rapa går grensen mellom Franske Polynesia og Internasjonalt farvann - der ligger det mange fiskebåter og venter på fisken som ikke er blitt fisket i franske Polynesia. Mange av disse båtene har ikke AIS så vi vil helst komme inn i området hvor det skal være mange av dem i dagslys så vi kan se dem.


Første etappe Tahiti-Chile

Vi ligger i sengen, klokken er 05.30, vi har sovet i 10 timer og kroppen føles som om vi har har gått fem dager på tur i Tafjordfjella. Men vi har gjort noe helt  annet enn å gå, vi har seilt. Vi har seilt i 10 dager. I motvind. Fire av dagene i kuling midt i mot. Kroppene våre har for det meste befunnet seg vertikalt i lugaren, men det tilsvarer ikke at vi har slappet av i kroppen. Bølgene har slått mot skroget i 10 dager, smell som har hørtes ut som om vi har kræsjet med konteinere. Vi har ikke sett en båt siden vi forlot Papeete, Tahiti. Ikke fått napp på kroken de dagene vi har dristet oss til å ha snøret ute.
I går seilte vi inn en fjord, med høye fjell på hver side. Det vokser grantrær her. Fjellene er grønne og frodige. Innseilingen var bra merket, og godt var det for naturen stemte overhodet ikke overens med kartet vårt. Det var en smal innseiling, som snirklet seg mellom rev. Vel inne i fjorden, i le for vinden kastet vi anker ved siden av to andre seilbåter. Vi er båt nr 10 som ankrer opp ved denne øya i år - og vi snakker november... Ikke akuratt verdens navle... Men utrolig vakkert! Øya heter Rapa. Den ligger kun 800 nm fra Tahiti. En av de andre båtene som lå her hadde seilt hit fra Papeete på 4 dager. Den andre hadde som oss hatt sitt livs verste seilas. Vi seilte totalt 1200 nm.
Vi tar en pitstopp her før vi fortsetter til Chile. Impuls trenger en real opptørring. Bølgene midt i mot i 10 dager avslørte noen tidligere uoppdagete og utette punkter. Vi forstår Per Tangvald som ikke hadde en eneste gjennomføring i båten sin. 




Vi har prøvd å finne en lekasje som viste seg å ikke være en lekasje, men alle 
dykkeflaskene måtte ut i cockpiten, og ble ikke ryddet opp før vi kom frem
og vannet var rolig. 

Lyden av alle disse dråpene var ekstrem. 

lørdag 28. oktober 2017

Tilbake på Impuls


En herlig følelse å være tilbake på Impuls! Vi er virkelig entusiastiske før neste etappe på vårt eventyr. Det er helt utrolig, for vi vet det blir jæ.... vi vet det blir slitsomt. Men vi gleder oss så det kribler i magen.

Mens vi var hjemme i Norge hadde Arthur, en lokal dude lakkert salongen, toalettet, bestikket (kartbordet) og pentry (kjøkkenet). Han hadde vasket cockpit, dekk og skroget under vannlinjen. Så Impuls skinte da vi møtte henne!

Men mer skal til før vi kan fortsette seilasen. Neste etappe går til Chile. Mange sjømil, ca 5000, ligger foran oss. Vi er nå tilbake på Moorea, øya ved siden av Tahiti, et eksotisk sted å fikse båt.
Fra Norge hadde vi med oss en ny kartpoltter. Det var en garantisak fra Raymarine. Vi har hatt en karplotter med bare toutchscreen. Problemet med denne skjermen (som faktisk bare er ett år gammel) er at den fryser, i tillegg til at regn overstyrer skjermen, og skjermen nekter å adlyde våre fingre. Den nye kartplotteren har Kolbjørn montert. Itillegg har han montert et remotekontroll-panel slik at vi ikke kun er avhengige av toutch screenen.  

Tidligere har vi hatt AIS (automatisk identifikasjon system) mottaker men ikke sender, slik at vi har kunnet se andre måter med dette systemet (de fleste båter og skip på havet), men de har ikke kunnet se oss. Nå har vi kjøpt en sender, og den har Kolbjørn montert.

Til nå har vi ikke hatt tilgang på værmelding med mindre vi har hatt internett. Dette skal vi gjøre noe med. I Norge fikk fikk vi info om hvordan Redport skal monteres, slik at vi kan laste ned værdata via satelitt. Med denne lille tilleggsinfoen var det en enekel sak for Kolbjørn og fikse tilgangen.
To av rekkestøttene våre har vært løse. Den ene løsnet i et vindfullt øyeblikk da storseilet skulle slås og Marianne misforsto Kolbjørns bekjed: Vanlig ble til vindens bråk til varsomt... Da rev preventeren på storseilet med seg rekkestøtten. Den andre rekkestøtten var bare løs, uten at vi har noen forkalring på det. De er i allefall festet godt begge to nå.

Vi var ikke helt fornøyd med deler av den lakkeringsjobben som Arthur hadde gjort så vi har slipt og lakkert noen områder.

Vi har hatt et diesltank-issue ombord. Vi har hatt en gammel som vi fikk sveiset på i Martinique. Det viste seg å være en dårlig jobb som ble gjort der. Så fikk vi Sveiset en ny tank i Panama. Elendig jobb i tillegg til at den rustet før vi hadde krysset stillehavet. Nå har vi kjøpt en plastik diesel tank hjemme. Den er montert og vil gi "peisen" (Dickenson) vår diesel så vi kan ha varme ombord når vi nå skal sørover til kaldere strøk.

Marianne har sydd trekk til Navpoden (instrumentpanel) vår.

Et av problemene ombord i båt er lagring av ting, klær og utstyr som ikke skal mugne. (Mugg i seg selv er et problem. Det har vi effektivt bekjempet ombord i Impuls ved hjelp av eddik og klor.) Kolbjørn har hatt klærne sine i et skap, mens Marianne har hatt klær i tøyposer. Kolbjørn sine klær har mugnet. Nå har Marianne sydde tøyposer til han, så han kan oppbevare klærne sine i tøyposer han også.

Vi har pakket om båten. Vi har funnet frem boblejakker, våtter, luer og dyne. Vi skal til kaldere strøk og forbereder oss som best vi kan. Men kulda kommer sikkert som et sjokk etterhver som vi beveger oss sørover. (Kolbjørn sitter i kockpit å furter fordi Marianne, da vi var hjemme i Norgen, overbeviste han om at han hadde en ullgenser ombord... det stemmte visst ikke... og i Tahiti er det ikke en ullgenser å oppdrive...(Takk til Bjørnar som sjenket oss en boblejakke en sen nattetime vi skulle hjem fra dere))

Neste sted vi har mulighet for mat-innkjøp blir i Puerto Montt i Chile. Vi regner med at det er fem til seks uker før vi er der. Marianne har planlagt menyer for seks uker + og hatt diverse turer til supermarkedet for matinnkjøp og deretter om-pakking, vacuum-pakking og lagring av mengder med mat.
Arthur som lakkerte og vasket Impuls hadde ødelagt nøkkelen vår til Impuls og for å redde nøkkelen hadde han ødelagt låsen. Vi hadde en reserve lås, men med en veldig rusten nøkkel. Vi ba en jernvarhandel om å slipe om den ene nøkkelen slik at vi ville få to nøkler til låsen som Arthur ikke hadde ødelagt. Men så klarte kisen å slipe feil nøkkel. Nå hadde vi en lås på båten som var låst, to nøkkler til en lås som ikke fungerte... Beklager er visst ikke et begrep denne kisen ville uttrykk... så vi ba om å få snakke med sjefen. Og da ble det dreis på sakene.
Vi er blitt fortalt at Tahiti styres av to familier, uten at vi vet om de er venner eller rivaliserende. Men når sjefen skulle hjelpe oss å fikse nøkkel/lås-problemet vårt ble vi presentert for hvordan dette funker. Vi ble kjørt fra jervarehandleren (Ace) som ødela nøkkelen vår til en marin butikk... same boss you know... videre til en seilmaker... same boss you know... til en mann som hadde lunsj på en restaurant... same boss you know... videre kjørte sjefen for jernvarehandlen til to for oss ukjente steder... men... same boss you know... we know... one big happy family.
Marinaen på Moorea


Mellom slagene har vi vært sosiale på brygga. To formiddager har en lokal gjeng invitert oss på fisk til lunsj. En av jentene er fra Marquesas og har hatt med fisk hjemmefra (her synes hun fisken er for dyr, så hun bytter fisk mot gris herfra). Vi fikk servert grillet fisk med kokosmelk, banan og grønnsaker. Den ene dagen fikk vi brødfrugt til og den andre gangen fikk vi søtpotet.
Kokkosmelken ble tilbredt ved først å skave ut kokosnøttkjøttet. Den som skavet satt på en sadel med en skaver på enden og jobben delte selskapet på. Etter at det var skavet ble skavet skivst i et kjøkkenhåndkle for å frigjøre melken. De første tre lagene med skav fikk Kolbjørn og jeg servert i et kokkosnøttskall.
Brødfrugten ble først dengt med en stokk i rå tilstand, så grillet og skrellet  for deretter å denges en gang til. Dette for å unngå at den blir alt for seig å tygge på. En skikkelig agressiv mat-tilbredelse, som alle delte på og alle gikk inn i med liv og lyst.
Sånn lager man kokkosmelk

Han i midten skaver en kokkosnøtt


Philips kone døde av hjernesvulst for to år siden. Denne helgen feires hun - på fransk vis med champis

Kolbjørn delt sin cigar (latteren sto høyt når jeg viste min petit too...)



Etter en uke på Moorea seilte vi til Tahiti og la oss for anker ved flyplassen. Her ligger vi for oss selv, vannet er super klart, 28 grader og turkist. Det var fantastisk å være ombord på Impuls igjen!