Det er en fantastisk frihetsfølelse å sette seil, og den største euforiske følelsen kommer i det ankeret er oppe, seilene hevet og motoren stopper og vi siger frem med vinden etter å ha ligget lenger tid i havn.
Denne følelsen opplevde vi etter at Kolbjørn hadde siste kontroll på sykehuset og blodprøvene hans ble bekreftet normale. Kolbjørn er nå immun mot denne genotypen av Leptospirose, men kommer Leptospirosen fra en annen dyreart er han ikke immun. Vi ble anbefalt å desinfisere eventuelle rifter i huden etter turer i tropene.
Vi har opptil flere ganger fått spørsmål fra andre seilere om det er ok å bade i saltvann når man har sår (Jordmødre bør vel ha svar på det meste). De sårene vi er blitt spurt om har vært overflatiske sår som jordmora ikke har sett noe problem i å bade med. Nå ble dette bekrefetet på tropemedisinsk avdeling. Ferskvann dermimot kan være en potensiell killer - so stay out.
Når Kolbjørn var erklært frisk så vi ikke noen grunn til å bli på Martinique. Så da heiste vi seil og opplevde den euforiske følelsen. Vi tok en pitstop natten over på St Lucia før vi seilte videre til Bequia. Vi sto opp kl 05 på St Lucia (for tidlig for kaffe så den tok vi etter at seilene var heist) for å være sikre på å komme frem til Bequia mens det fortsatt var lyst. Det klarte vi med tre timers margin.
Vi seilte med delfiner, og det er like morro hver gang. Når de oppdager båten svømmer og hopper de mot oss i full fart, rett mot baugen vår. De ser oppriktig lykkelige ut. Men når de er lei av å leke med båten så er de som forduftet, de hverken hopper eller spretter, de bare forsvinner. Så lenge de har det morro, har vi det også morro på dekk!
Vi hadde fiskestangen ute i to dager. Vi hadde på en skikkelig fin rosa homse squeed med hvite striper, før vi prøvde en brun og grønn fjærkledd-karneval-pyntet-squeed. Ingen av squeedene gjorde suksess.
Planen nå er at vi skal oppleve igjen, ha litt mindre fokus på Impuls-fiksing... Men allerede første dagen på Bequia oppdaget Kolbjørn at rattet kun gikk 1/4 runde, så møtte det motstand. Og de siste dagene har hatt vi problem med å sette motoren i gir. Etter at den har vært i free, så låser den seg. Og vi som nettopp hadde bestemt oss for å satse mer på å reise enn å fikse båt...
Og når vi først var i gang med fiksing kunne jo vindmølleledningen som vi trakk feil sist, trekkes riktig.... nå ser igjen båten ut som et verksted... Cockpit er overfyllt med alt som skulle vært i stuerommene i cockpit.
Ryddemanien til Marianne kan gjøre henne helt panisk, faktisk ikke rent lite agresiv, så hun var ekstra fornøyd med å kunne se kartbordet, sitteputene i styrbord sofa og at drill og borr ikke lenger hadde en naturlig plass på bysse-bordet... det varte i to dager.... Nå er det bare å brette opp ermene og rydde igjen. Vi er helt enige om at det er en fordel å fikse eventuelle problemer før de blir et problem - men med en gammel båt føles det litt som om det konstant er eventuelle problemer. Derfor en utblåsning i ny og ne. Kolbjørn er en ustoppelig handyman som svetter som en sil gjennom all jobbingen, men gir seg ikke.
Bequia er del av grenadinene. Her driver de med hvalfangst. De jakter humpback hval når den er her for å formere seg fra februar til april. De som fortsat driver med hval"fangst" her bruker åpne seilbåter og håndholdt harpuner og har lov til å fange fem hval i året. Hvalben er en turistatraksjon, blir i allefall presentert som det. Her har du Whaleboner bar, hvor interiøret er basert på hvalben fra gamledager da hvalfangst var en mye større industri enn det er idag. Du finner smykker og .souvernierer i hvalben. Vi støttet heller den lokale næringen ved å fylle frukt- og grønsaksdepotene våre.
Vi har vært noen dager på et fantastisk sted, Tobago Cays. Turkist vann, så klart at du bare kunne
fornemme at det var hav mellom oss og bunden. Så mange skilpadder rundt båten at vi til slutt ikke "gadd" å snu oss når den andre pekte på en skilpadde som var i overflaten for å trekke litt surstoff ved siden av båten. Vi snorklet med Mantarays og en baby hai, og fantastiske fargerike fiskestimer.
Siste natten vi lå i Tobago Cays hadde vi logget en liten storm, 41 knop, på vindmåleren. Den stormen sov vi gjennom og ankeret satt som støpt i sanden.
Vi seilte videre til Union Island, Clifton bay. Idet vi hadde kastet ankeret og kolbjørn var ute for å sjekke ankeret, ble himmelen sort i sør. Vurderte at stormen ville passere sør for oss fordi det blåste østavind. Men i det tanken var tenkt var det en vinddreining og vinden kom kastende på oss i 45 knop og piskende regn, fra sør. Kalle noe slikt med betegnelsen "LITEN" storm er jo en morsom underdrivelse (full storm er 47 knop). Vi hadde gjort som vi pleier, vi hadde lagt ut 5xdybden med ankerkjetting. Vraket som lå ved siden av oss hadde lagt ut mye mindre kjetting enn oss, så da vi dreide med vinden hadde vi slått inn i hverandre hvis det ikke hadde vært for at Kolbjørn startet motoren og manøvrerte Impuls vekk fra vraket og vi fikk slengt ut fendere - i tilfelle et uhell.
På Grenadinene har vi med dagers mellomrom møtt Bjørn og Berit på Temerity. Vi møtte dem første gang for noen måneder siden, på Martinique, da de kom seilende forbi oss i sin oppblåsbare katamaran, som de pleier å oppbevare på dekk på Temerity når de ikke seiler den. Når vi fire møtes er det som regel til lunsj og samtalene og diskusjonene varer som regel til langt etter solnedgang. Noen engasjerte mennesker som vi har det veldig hyggelig sammen med. De seiler en skute som er så stor at du kan "gå deg vill", og den har vakre teak-detaljer og skute-interiør. Det er bare å tenke på dem hvis vi synes Impuls tar mye tid og penger... Temerety slår henne der.
 |
| Kolbjørn fikser |
 |
| Movie night med popcorn |
 |
| Hva skulle du inn der for? |
 |
| Vi kjøpte red snapper av Nil. |
 |
| Love |
 |
Storm
|
 |
| Kliss våt og med vernebriller |
Ingenting er som å sitte på dekk med morgenkaffen, kikke utover den endeløse horisonten og se på pelikanene som stuper i havet etter fisk.
