Mindelo by night

PM får pusset sko av en hyggelig mann utenfor baren

Cafe Royal

I guideboken: to do i Mindelo: Live musikk, late,late night og recovery dagen etter...

Mindelo, Sao Vicente, Kapp Verde

Mindelo er en havneby på øya Sao Vicente. Sao Vicente er en av femten øyer i Kapp Verde, en øy gruppe som ligger 500 km vest for det afrikanske fastlandet.
Folk er fattige her. En lokal helt vi møtte fortalte at fattigdommen er desperat og arbeidsledigheten altoverskuende. utenfor Mindelo har Sao Vicente ikke mye å by på, vi leide bil en dag og kjørte gjennom den ene forlatte byen etter den andre. Byer med store flotte nybygg, totalt forlatte og det hele bærer egentlig preg av tomme ord og lovnader, bolig og turist prosjekter som blir blir med snakken.
Mengden gatebarn fra slummen er en hjerteskjærende opplevelse.

Mindelo, sao Vicente, Kapp Verde

Lanzarote-Kapp Verde

Første etappe over atlanteren tok 1000+ neutiske mil og tok 6 dager. Vi hadde friskbris til stivkuling  og platt lens (medvind) hver eneste dag. Skyfrihimmel hele turen og veldig rotete sjø. De første tre dagene var vi en ganske slapp gjeng, men etter tre dager steg energinivået betraktelig.

Vi ser land! Kapp Verde! Feires med Champis!

Sjekk benstillingen under matlaging

Kapp Verde!!!

På nattevakt landet flyvefisk på båten. Jummy

En strandet flyvefisk

Biltur, Sao Vicente, Kapp Verde

Lanzarote

Fra La Graciosa seilte vi regatta mot Blue Spirit, den nederlandske vennskapsbåten vår. Vi lå veldig bra an til seier da de begynte å ta innpå oss sakte men sikkert. Irriterende. Vi vurderte at farten deres var en knop raskere enn vår. Vi trimmet og trimmet og fikk ikke Impuls til å gå fortere. I det blue spirit passerte oss la vi merke til et ganske forsiktig hvitt drag i kjølevannet hans, som kun kunne stamme fra en arbeidende motor. Det var lite vind helt til Rubicon på sydspissen av Lanzarote, så vi startet også motoren og slo følge med Blue Spirit. Vi rakk frem før det ble mørkt.
Rubicon ble en sosial havn. Kolbjørn fant et fikse-fellesskap sammen med Renee fra Blue Spirit og Edwardo fra Patagonia (Argentina). De freste rundt på Lanzarote i en leiebil, og kjøpte ulikt utstyr til båtene. Kolbjørn fikk tak i vindmølle!!! Og fikk den koblet på båten i håp om at Otto (autopiloten vår) vil kunne jobbe gjennom hele natten over Atlanteren. Før vindmøllen slet vi med at solcellepanelene ikke klarte å lade nok elektrisitet så Otto kunne holde det gående gjennom hele natten. I Rubicon var Marianne var husmor og stelte båten så den skinner!

 Biltur på Lanzarote med Renee og Brigit.

Cactusparken (Kolbjørns favoritt)

Den grønne grotten (cueva de los verde)

I Rubicon mønstret mannskapet som skal bli med oss over Atlanteren på. Det var kjempe spennende. Anette, Laila og Per Magnus (PM) (du kan lese mer om dem i siden: mannskap). Med tre personer til ombord var spenningen angående plass til å ta og føle på. Vi trenger plass til bagasje, kropps beveglser og ikke minst mat til så mange sjøulker for fire uker. Marianne og Anette shoppet mat på supermarkede, det kan dere lese mer om på siden som heter bunkring av mat før kryssingen av atlanteren.

Avskjedsfest, Rubicon, Lanzarote.

Avskjedsdrink

La Graciosa - digg!

Vi seilte nordover fra Aricife og ankret opp i en lagune på sydspissen av La Graciosa, en liten øy som ligger nord vest for Lanzarote. Øya er del av en nasjonalpark. Den har fire fjelltopper. Vi besteg den som lå nærmest stranden innenfor der vi ankret. Den toppen var 172 meter høy og ga flott utsikt over øya og horisonten.
La Graciosa ble et veldig sosialt sted for oss. Vi møtte igjen båter vi hadde møtt i Rabat. Pimentao fra Nederland, Blue Spirit fra Nederland og Patagonia fra Argentina. En dag dro vi alle fire båtene til Caleta de Seba, "byen" på LaGraciosa. Der spiste vi tapas og snakket båt og reise. En annen dag hadde vi Pot Luck, hvor alle hadde med seg litt mat og vi møttes på Patagonia. Den kvelden blåste det opp. Festen ble avsluttet da det blåste stiv kuling inne i lagunen og alle var enige om det var best å humpe seg over til egen båt med dinghyen for å passe på ankringen.
En annen båt vi har fulgt fra Rabat via Aricife til La Graciosa er franske Loveboat, veldig søte folk.

Vi ankret nede i lagunen i bakgrunden.

Rabat-Mohamedia-Lanzarote

Etter en uke i Rabat var vi klare for å dra videre når bølgene igjen hadde roet seg og var under 2 meter. Klare var det også flere andre båter i havnen som var. Vi var 7 båter som ble loset ut av havnen samtidig. Vi ble loset av en losbåt foran og en losbåt på siden.

Det var et flott syn vi fikk over rabat på vei ut av havnen.
På vei ut av havnen var det noe som festet seg i  propellen. Vi har en propellkniv festet innenfor selve propellen, netopp for å unngå at fiskegarn og annet skal feste seg i propellen. I dønnignen utenfor moloen forsvant først Marianne ned under båten for å få løs det som hadde festet seg, men mangel på muskelstyrke (og kløkt i følge Kolbjørn...) gjorde at Kolbjørn måtte hoppe uti og redde situasjonen. Han fikk det selvfølgelig løs.

Vel ute av havnen satte vi kursen for Mohamedia 35 nm sør i Marokko. Ankom Mohamedia etter mørkets frembrudd. Det er en liten havn. Gjestebåtene lå utenpå hverandre, longside, med anker i baugen. Vi bestemte oss for å ankre utenfor moloen, hvor det ikke var andre båter, men hvor vi forstatt lå beskyttet for vinden. Der lå vi fint. Dagen etter tok Kolbjørn dinghyen inn til Det marokanske politiet for å få stemlet oss ut av Marokko. Politiet fremsto som både bryske og strenge. Men Kolbjørn sjarmerte dem med sin ustoppelige humor og forlot noen leende politimenn.
Når passene hadde fått de riktige stemplene av politifolkene i Mohamedia satte vi baugen mot Lanzarote. Marianne ble sjøsyk fem timer ut i reisen. Det varte i 2,5 døgn... Hvor mange ganger skal det være nødvendig å være "førstereisegutt"? 2,5 dager oppholdt hun seg for det meste inne i lugaren under dynen. Kolbjørn sto standhaftig bak roret sammen med Otto (autopiloten vår). Kolbjørn er en helt. Klager aldri, selv om han nok føler han er alene på tur de dagene Marianne er så uvel. Men både hval og delfiner holdt han med selskap. Fantastisk flott!!

Dag nummer tre var formen bedre, i allefall slik at Marianne satt i cockpit og var sosial. Dag fire var hun tilbake i sitt rett jeg: Da var det nybakte rundstykker til frokost, byssa var vakset og middagen forberedt før klokken 10.

"Ikke sjøsyk mer" ble feiret med elgkjøttdeig, tørket og
vakuumpakket hjemmefra.

Sjøsykfri!!!

På denne strekningen hadde vi en hel natt med motvind og i tillegg kom det noen kullsvarte skyer som dannet seg på himmelen i rekord fart. De førte til plutselige sterke regnskyll, stiv kuling midt i mot og en båt og mannskap som frydet seg over jobben som nå måtte gjøres for å holde båten stabil og på rett kurs. Desverre er stemningen så intens når slikt pågår, så vi har ingen bilder å dele med dere. Men etter stormen kom stilla: vi hadde en hel dag med vindstille. Totalt vindstille.

Blikkstille hav

Vi blir nok aldri lei solnedganger

Solnedgang over Lanzarote

Vi ankom Arrecife, "hovedstaden" på Lanzarote kl 23, etter mørkets frembrudd. Vi liker ikke å ankomme havner etter at det er mørket, men vi var klare for å komme oss til kai, og tenkte at vi vil dra lenger sør senere.
Vi koser oss her. Men det er ikke så mye å skrive hjem om... Vi koser oss på båten. Hverdag.

Hverdag: vasking av tøy. Takk til Grethe
 for vaskebrettet og takk til Mamma Unni
 for diger bøtte så tøyet kan stampes
skikkelig.

Hverdag: Kolbjørn monterer den nye vindmøllen

Hverdag: blogskriving

Har vært på noen sykkelturer og vi har handlet mat. Vi har også kjøpt inn en del utsyr til båten. Et ekstra tau til storseilet, slik at vi kan aktivere et rev til (gjøre seilet mindre) ved behov. Vi kjøpte nytt toalett, rett og slett fordi vi ikke stoler på det gamle, og har tenkt til å bytte det ut før vi skal krysse Atlanteren. Det ble byttet ut før vi hadde planlagt... kl 22 samme dag som vi hadde kjøpt det nye røk det gamle... vi byttet toalett til halv to på natten.

Her på Lanzarote er Kolbjørn i Kaktus Paradis

Sykkeltur til Cesar Manrique (1919-1992) sitt hus. En lokal kunstner som bygget et utrolig fasinerende og ærlig hus i lavagrunden.