Impuls

Impuls

torsdag 31. desember 2015

Jul på St Croix

En av de siste dagene  før julaten kom Live flygende fra oslo. Hun ble hentet av onkel Trond på San Juan, og flydd hit til oss på St Croix.
Da var vi samlet alle som skulle feire jul sammen her hos Trond. Trodde vi.... i riktig Crucian time fortalte han oss lille julaften, sent på kvelden, at han hadde invitert noen gode venner over på norsk jul den 24... Crucian time: Trond og hoved-verten måtte jobbe til kl 14 på julaften, og det skjønte vi andre først kl 13.55, etter å ha ventet "noen timer" på å komme i gang med matinnkjøp - ventet jo tross alt 15 personer til middag i løpet av kvelden. Her er det bare å puste dypt og smile, og The Crucian Way: det går selvfølgelig bra! Og det gjorde det selvfølgelig! Alle er velkomne! Og ingen har forventning om at vi skal annet enn å hygge oss sammen!
kl 15.30 hadde vi handlet inn til julemiddag, og satte oss til bords for julegrøt, snarkokt risengrøt medbragt hjemmfra.
Vi rakk åpning av pakker og julemusikk før vi måtte igang med julemiddagen.


Etter å ha svettet oss gjennom noen timer på kjøkkenet i 30 varmegrader kunne kjøkkenpersonalet trekke ut på terassen til resten av festen, hvor stemningen var høy og alle ble super fornøyde med maten!
2 liter kremfløte til riskrem



















































































































Live lagde kjøttkaker

Pepperkaker henger med nebbet i varmen....
Tusen takk til Trond for at vi fikk ha en så utrolig fin jul her hos deg! The Crucian Way!
Takk til Anette og Laila for nisseluer, pyntet juletre og pinnekjøtt.
Marianne fikk julegave av en som ikke helt husket hva hun het, men som visste hvor hun hører hjemme:


søndag 20. desember 2015

Bryllup Santo Domingo

Vi forlater mannskapet på Impuls og drar til Santo Domingo i Bryllupet til Trond og Jovanna. Eventyrbryllup.







lørdag 19. desember 2015

Ankomst Karibien

Vi ser land! Og blir så euforiske etter 14 dager på havet at vi bestemmer oss for en pitstop tidligere enn planlagt. Vi peiler oss inn på øya Saba. En liten Nederlansk øy som nesten er høyere enn den er bred (og har nederlans høyeste fjell, mt scenery 877 moh). Vi seiler rundt øya i håp om å finne et sted det er mulig å komme i land uten å bli slått i filler. Til sist oppgir vi håpet og bestemmer oss for å gå i land med livet som innsats. Jentene svømmer i land og guttene tar dinghyen. Først surfer guttene på de enorme brytningene inn på stranda før jentene blir kastet på land som forkomne hval. I det vi står trygt på land er det en lokal som roper : Whale!!!!! Og der ute, ved Impuls, svømmer det hval i havoverflaten. De lokale kan også informere oss om at det fra stranden er 1000 meter og 600 høydemetre før veien slaker ut og vi vil være i nærheten av en restauarnt. Vi tar fatt på stigningen. Vel oppe de 600 høydemetrene får vi skyss på lasteplanet til en jeep som kjører oss til en anbefalt restaurant. Vi smiler. Etter et lykkelig måltid tar vi taxi tilbake til stranden. Surfene er blitt større, vi teller bølger og kaster oss ut i solnegangen på den minste bølgen. I mørket setter vi kursen mot St Croix, final destination på vår atlanterhavskryssing.
Etter 16 timer under seil ankret vi på St Croix og spratt bobler og nøt lykkefølelsen og fellesskapet! Men så startet morroa! Vi var jo ankommet USA og skulle nå gjennom toll og imigrasjon. Det viser seg at Esta ikke ikke gjelder når man ankommer USA med privat fartøy. Vi får bli på øya til kl 17 samme dag (dvs tillatelse til å spise lunch) før vi må forsvinne.
For å unngå utreise prøver Kolbjørn seg på taktikk nr 1: Humor, små-chatting og til sist litt argumentasjon over hvor urimelig dette er, ispedd et snev av irritiasjon. Når Kolbjørn ikke når igjennom prøver PM seg på taktikk nr 2: Han prøver på et meget seriøst vis å fortelle tolleren at vi ikke prøver å lure oss inn og at han leste ESTA-skjemaet veldig nøye før han forlot Norge og kan ikke huske at det sto noe om at ESTA ikke er nok for å få komme inn til USA bare fordi man kommer med privat båt. Taktikk nr 2 hjalp like dårlig som taktikk nr 1. Vi prøver oss på siste kort i ermet, taktikk nr 3: vi tilkaller en venn, Kolbjørns bror, Trond, som driver flyselskap på St Croix, tollerne kjenner Trond og synes han er en skikkelig bra fyr, men det hjelper oss ikke noe bedre enn taktikk 1 og 2, vi er like uønsket i USA. Vi forlater derfor øya kl 17, seiler til British vergin islands, mer presist drar vi til øya Tortolla. Derfra tar vi offentlig ferje over til St John, USA, får innreise tillatelse til USA og reiser tilbake til Impuls som venter på oss i British Virgin Island og seiler henne over til St Croix, USA... Byrokrati.....
Saba
Vann uten restriksjoner på Saba
 









onsdag 16. desember 2015

Atlanterhavskryssingen

Skrevet av Laila

Invitasjonen
På en hyttetur i januar, blant minusgrader og i rødvinssus, fortalte Marianne og Kolbjørn at de nå hadde bestemt seg for å gjøre alvor av drømmen. De ville på jordomseiling og planlagt avreise var august samme år. 'Steike for noen kule folk jeg kjenner!' tenkte jeg, og store deler av kvelden videre satt jeg storøyd og storøret der vi diskuterte plan og rute. De hadde egentlig ingen bænkret plan. Turen skulle ta den tiden den tok, om det så var ett år eller 5, og ruta skulle bli til litt etterhvert. Men flere spennende landområder ble nevnt, som Afrikakysten, Karibien, Indonesia og Grønland. Og både Atlanteren og Stillehavet skulle krysses. "Wow! Skikkelig kule folk!" tenkte jeg igjen.

Selv var jeg midt i mitt eget lille eventyr. Halvannet år med permisjon fra jobben for å 'utvikle meg', som det jo heter. Jeg hadde allerede vært i Brasil i 4 måneder og studert til kostholdsveileder. Og snart skulle jeg videre til Florida, USA for å bli personlig trener. Planen var så å dra til Bali utpå høsten igjen for å ta noe videreutdanning innen PT-faget. Men om de trengte mannskap og det klaffet med mine "friperioder" så hadde det vært gøy å mønstre på en periode sa jeg.

Så kom invitasjonen. Med hodet stupt nedi treningsteorier, anatomi og Krebs syklus fikk jeg spørsmålet. Om jeg ville være med å krysse Atlanterhavet og inn i Karibien? I november/desember cirka?
Studiet på Bali hadde allerede blitt avblåst siden regjeringa mener at folk sløser vekk for mye av statens penger der. I stedet hadde jeg meldt meg opp til frivillig arbeid med ville dyr i Sør-Afrika og i Thailand. Nå måtte jeg avbryte siste del av Thailand-oppholdet dersom jeg ville delta på seilas.
Jeg sa ja! Jeg ville også være kul!

Jeg har aldri seilt før sa jeg. Men det var visst ikke farlig. Bare en bagatell fikk jeg til svar. Ok.
18. november hooket jeg opp med de andre på Marina Rubicon på Lanzarote. Vi var 5 stykker som skulle dele bopel, mat og privatsfærer de neste ukene. Kaptein Kolbjørn og kapteinsfrue Marianne kjenner jeg fra tidligere turer. Erfaringer derfra, iblanda ei go dose magefølelse tilsa at jeg var i de tryggeste hender. Anette kjenner jeg ut og inn fra før. Vi kjenner hverandre fra ungdomsskolen og vi funker sammen på tur og jeg visste at det uansett ble et anker å ha med henne. Per Magnus, eller PM som han kalles, ante jeg ingentingen om bare at han var bror til Marianne. Så da var han nok kul han også.

Vi brukte et par dager på Lanzarote for å gjøre de siste forberedelsene. Kolbjørn monterte bl.a vindmølle for å assistere solcellepanelet i å lage strøm. Vi andre tok oss av bunkringen. Mat og drikke for ca 8000 NOK burde holde for de neste 3-5 ukene og skulle nå behørig plasseres i skuta. Takk til Mariannes organiseringsteft og Anettes kokkeleringsglede ble dette dritbra!
19. november kl 12.30 la vi fra kai. Sol og bra vind. Kanonstart!
Yes! Vi er i gang! Endelig! Dette er helt vilt! Hva venter nå? Man kan ikke egentlig helt forberede seg på havet. Alt kan skje. I hodet mitt hadde jeg gjennomgått de fleste tenkelige og utenkelige scenarier, gjort konsekvensanalyser, øvd på mann-over-bord-protokoll, sying av seil, og konkludert med at det uansett "blir som det blir". Man vet aldri...
Sjøbeina plantet seg relativt raskt. Litt step-dance til kjøkkentjenesten gjør det hele bare litt mer underholdende. Men apropos byssa, det gjaldt å ikke oppholde seg der eller noe annet sted under dekk for lenge av ganga. Jeg tror ikke jeg skifta farge til grønn, som jeg frykta. Og det som ble inntatt av fast og flytende forholdt seg heldigvis til énveisregelen. Men det ble mange timer i horisontalen. 3 og en halv dag faktisk. At det er mulig å sove så mye?! Alle sanser var overstimulert og jeg kunne en gang for alle konstantere at DET GYNGER! Hele tida.
Enkle, absolutte regler ombord.
- Håndtering av do. Skyll ned etter deg, la hendelen stå på høyre side, ikke velt doen og lukk døra mens du driter.
- To-finger-regelen. Om du ikke klarer å fikse ting med den kraften du har i to fingre så la det være, noe er galt. Gjelder også dopumpa! Gjelder overhodet absolutt ikke og på ingen måte når vi skal trimme seil. Da er det max flexing og rå muskler som teller!
- Ikke kræsj med skip
- Ikke fall over bord
Begge sistnevnte medfører døden. Og det vil vi ikke.
Hold-deg-fast-prinsippet. Det gynger!
 Ingen sjøstjerne-prinsippet. Det er trangt å være 2 på lugaren. Armer og bein må til enhver tid være lukket ned langs kroppen.
Koppen til kapteinen. Må alltid stå enten på komfyren eller like ved tauverket på babord side. Varmt innhold gir pluss
Atlanterhavets dagbok
Delfiner som leker foran båten.
Stjernehimmelen som møter deg når du er midthavs og det er skyfritt.
Stjerneskudd og ønskedrømmer.
Speiding etter skip. Unngå å kræsje med dem man ser.
Morild i vannet.
Lyden av sjø og seil som blafrer, ellers stillhet. Ingen motordur.
Hvaler som danser ved båten og krysser frem og tilbake under oss.
Soloppganger.
Solnedganger.
Blått hav så langt du ser.
Høytlesing av "Fluenes herre".
Julekalender.
God mat. Myyye god mat. PT'en ombord kommer hjem med vaskeball istedetfor det planlagte vaskebrettet.
Dårlig mat (hermetiserte abondigas, terningkast dokø).
Flyvefiskangrep i løpet av natten.
Flyvefiskfrokost etter å ha høstet nattens flyvefiskfangst fra dekk.
Trimming av seil.
Kappløp med andre båter for å ikke bli forbiseilt.
Havfiske. Vi fikk hele 1 stk gullmakrell! Denne ble bønnhørlig fordelt og spist med andakt.
Norsk flagg som blafrer i vinden.
Vikingblod.
Knuter og knoper.
Bading midthavs med nærmeste land 1100 nautiske mil unna.
Kanelbollefest.
Dager med 6 meter bølger og stiv kuling.
Styring av skuta og følelsen av å være konge.
Møte med seilerhavna Mindelo der mitt indre bilde av en seiler ble så til de grader innfridd; værbitt hud i ansikt og på hender, tattoveringer av seilskute, anker og "I love mom", rom i glasset, røverhistorier om stormer og kvinnfolk. Ektetheten, menneskligheten.
Lesing av bl.a Ragnar Kvam og Jarle Andøy sine mer og mindre sanne historier fra seilerlivet.
Bikinivær hver dag. Måtte Helly Hansen hvile leeeenge!
Vekking av kapteinen på natta; burde vi reve? hva betyr egentlig denne alarmen?
Kontinuerlig vurdering av vind og vær.
Gitarspill.
Fellessang. "Så lenge skuta kan gå" av Evert Tauve.
Medisinsk ansvarlig ombord Marianne mister kniven i kjøkkentjenesten og må sy seg selv med 2 sting i foten.
Vannrasjonering.
Passatvind.
Bobler og jubel ved passering av halvveis til mål.
Ankerdram i havn.
Quiz og felles løsning av kryssord.
Spa i cockpit.
Leting etter månen. Ja, faktisk! Vi sverger på at den var borte i 3 dager. Har verden gått bananas og har russerne skutt den i sønder og knas?!?
Daglige skyllebøtter for å holde kroppstemperaturen under kokepunktet.
Dager uten vind.
Telegrammer, reisebrev og gaver hjemmenifra.
Trøbbel med å lage nok strøm.
Tornadoer på kollisjonskurs og resolutt trimming av seil for å endre kurs.
Nysgjerrig sjøfugl (midt utpå havet!? Hva gjør de her, hvor er vi egentlig på vei..?).
Latter.
Konsentrasjon.
Glede.
Ydmykhet.
Respekt.
Viktige seilernørdfacts
Vi har seilt 3347 nautiske mil med en gjennomsnittsfart på 6.1 knop. Det tok 6 dager fra Lanzarote til Kapp Verde og, takk til deilig passatvind og jæskla rask båt med dyktig mannskap, bare 14 dager fra Kapp Verde til US Virgin Islands.
Ingen master knekkt, ingen kræsjing med svære tankskip og ingen havari grunnet (too close) nærkontakt med hval.
Det sosiale hermetikkeksperimentet er vel bestått! Vi er ennå venner og føler bare på lykke og frihet.
Og jeg er blitt litt kul jeg også!
Flyvefisk til frokost


selvmedisinering

Sangriafest ombord

Vi sender flaskepost
We did it!

lørdag 28. november 2015

Mindelo by night

PM får pusset sko av en hyggelig mann utenfor baren

Cafe Royal


I guideboken: to do i Mindelo: Live musikk, late,late night og recovery dagen etter...

Mindelo, Sao Vicente, Kapp Verde

Mindelo er en havneby på øya Sao Vicente. Sao Vicente er en av femten øyer i Kapp Verde, en øy gruppe som ligger 500 km vest for det afrikanske fastlandet.
Folk er fattige her. En lokal helt vi møtte fortalte at fattigdommen er desperat og arbeidsledigheten altoverskuende. utenfor Mindelo har Sao Vicente ikke mye å by på, vi leide bil en dag og kjørte gjennom den ene forlatte byen etter den andre. Byer med store flotte nybygg, totalt forlatte og det hele bærer egentlig preg av tomme ord og lovnader, bolig og turist prosjekter som blir blir med snakken.
Mengden gatebarn fra slummen er en hjerteskjærende opplevelse.

Mindelo, sao Vicente, Kapp Verde








Lanzarote-Kapp Verde

Første etappe over atlanteren tok 1000+ neutiske mil og tok 6 dager. Vi hadde friskbris til stivkuling  og platt lens (medvind) hver eneste dag. Skyfrihimmel hele turen og veldig rotete sjø. De første tre dagene var vi en ganske slapp gjeng, men etter tre dager steg energinivået betraktelig.

Vi ser land! Kapp Verde! Feires med Champis!




Sjekk benstillingen under matlaging
Kapp Verde!!!


På nattevakt landet flyvefisk på båten. Jummy


En strandet flyvefisk