SY Impuls

Grønland Dette hadde vi drømt om lenge! Grønland! Vi hadde krysset over fra New Foundland og ankom Grønland tidlig på natten. Etter en treg morgen fortøyd til brygga i Qaqartoq kunne vi ikke annet enn å bli lykkelige når det bare var en liten rusletur til en kafe hvor vi kunne få svart kaffe og observere de lokale og turistene spille kort, lytte til dansk, grønslandsk og noen søreuropeiske språk. Når vi hadde sittet så lenge at vi ble sultne bestilte vi det som så mest eksotisk ut på menyen - moskusburger. Et annet alternativ på menyen var selsuppe. Moskusburgeren var så god at vi kom tilbake hit hver dag mens vi var i Qaqartoq - for å spise Moskusburger. I Qaqrtoq møtte vi de første skiltene med formaninger om hvordan vi skulle oppføre oss som turister: Gå ikke inn i private hjem. Gå aldri gjennom hager uten lov. Spør alltid om tillatelse før du tar bilde av en person. Lukk alltid porter og gjerder etter deg. Gjeterhunder er ikke kjeledyr, men arbeidsdyr, og skal ikke koses med. Vi hadde ikke vasket klær på veldig lenge, så vi hadde en diger seilpose fylt til randen med vasketøy. Lårene og rumpa vår fikk seg en trøkk da vi måtte gå opp alle trappene som tok oss til vaskeriet på toppen av Qaqartoq. Stive og støle i rompe og lår etter alle trappetrinnene til vaskeriet fortjente vi en øl med utsikt og valgte å sjekke ut Qaqartoq hotell, hvor de hadde storslagen utsikt over stedet. Før vi rakk å kjøpe øl hørte vi to norske stemmer. To sjømenn i strikkegensere. De var del av et skikkelig trivelig mannskap ombord på den norske skøyta Kaja. After-vaskeri ølen på hotellet ble til en ankerpils ombord på Kaya og ankerpilsen utartet seg raskt til en fest som tok oss over til det lokale diskoteket og senere pytt i panne klokken langt ut på natten ombord i Kaya. I Qaqartoq fikk vi også med oss en livekonsert med Simon Lycke, en lokal musiker. Grønland er skattefritt og det er isbjørn her. Det var to bonuspoeng i diskusjonen om våpen ombord, til Kolbjørn sin fordel. Det er isbjørn på Grønland, men ikke nødvendigvis så mange i det området vi skulle seile, sydkysten. Der kan det være en og annen bjørn som kommer flytende med et isflak nordfra. Vi ønsket ikke å overraske en slik isbjørn. Den har ofte hatt lite tilgang på mat på ferden sørover og er kjent for å være ganske hissig. Vi skulle jo ikke bare være ombord, vi ville også gå i land på Grønland og kunne kankje trenge beskyttelse mot en slik hissig isbjørn. Vi villle i allefall ha angret stort hvis vi ikke hadde beskyttelse og møtte på en isbjørn. Spesielt Kolbjørn, for han løper saktere enn Marianne. Med skattefri handel på Grønalnd hadde vi plutselig en rifle ombord. Grønlendere spiser mye hval og selkjøtt. Det selges i fiskebutikker i tettstedene. Vi er ikke særelig begeistret for hverken selkjøtt eller hvalkjøtt og det ble ikke mer fristende når det ble solgt som digre kjøttkladæsjer fra digre hvite plastkasser i fiskebutikkene. Det var billig kjøtt, men ikke noe for oss. Fra Qaqartoq seilte vi inn til Hvalsey. Her ligger ruinene av den største og best bevarte vikinge kirken på Grønland, bygget rundt år 1000. Kirken lå i tilknytning til stormannsgården Hvalsjø som hadde mange leiegårder under seg. Stormannsgårdene, som Hvalsø, på Grønalnd var gjerne senter for den lovgivende makt, handel og og releigion i området. Nanortalik, et lite tettsted med supermarked, noen butikker og et museum om Grønland, ga inntrykk av å være helt gul, dekket av smørblomster. Her fylte vi diesel og bensin – skikkelig billig. Vi betalte 7 norske kroner per liter, mot 24 kroner i Norge Vi hadde enda ikke så mye erfaring med isfjell og var veldig spente på det isfjellet som lå omtrent en kilometer fra der vi hadde ankret Impuls... og hva med de små isfjellene der borte... hvilken vei går strømmen? vinden? hvor langt kan de bevege seg. Det hele gikk fint og disse utfordrende vurderingene fortsatte hele den måneden vi tilbragte på Grønland. Fra Hvalsey seilte vi videre til de varme kildene som vikingene brukte rundt år 1000 etter Kristus. Forestill deg å synke ned i vann som er rundt 33 grader, luften er kald, rundt 12 grader, og klar, og vite at akuratt den samme nytelsen hadde vikingene for 1000 år siden. De drakk nok mjød, vi drakk en deilig lokal øl fra bryggeriet i Narsaq. Ølen vi drakk het Kayak og det betyr “den som er best på noe i et gitt geografisk området” Vi seilte for spridde seil innover Ketilfjorden. Innerst i denne fjorden velter selveste Grønlandsisen seg ut over kanten. Vi seilte helt inn til der hvor vi møtte iskanten. Både her i Ketilfjorden og alle ankringen vi hadde på Grønland var det fantastiske turområder. Vi tok dinghyen inn til land og gikk opp bratte fjell og inn lange daler i en rik flora. Men vi så ingen trær. Så overraskelsen var stor da vi i Ketilfjorden så en liten granskog. Vi gikk en tur i den lille skogen og lærte at denne skogen ble plantet på 80-tallet og er den eneste skogen på Grønland. Ved den ene ankringen vår i Ketilfjorden gikk vi forbi en camp uten folk. Campen besto av ulåste telt med rifler og dyre fiskestenger. Vi googlet oss frem til at en natt i denne campen koster 5000 kroner per natt per person. Ovenfor campen fikk vi vårt første møte med polarrev. Vi gikk forbi noen digre flate stein som naturen hadde lagt oppå hverandre og under der hørte vi de merkeligste dyrelyder. Vi fikk jo Starlink ombord i Canada og det er spesielt kult når vi kommer tilbake til Impuls etter å ha opplevd noe kan google det og få svar på hva vi har opplevd. Denne gangen var det lyden av polarrev vi hadde hørt. Stort! 80% av Grønland er dekket av is. Noe av denne isen kalver ut i havet nordøst på Grønland i løpet av sommerene og beveger seg sørover med Grønlandsstrømmen. Det er denne isen vi møter når vi seiler i det området vi seiler. Det var digre isflak, og høye isfjell og mindre growlers. Det var mye av dem og vi sirklet oss rundt dem for å komme oss videre. Men noen områder var det så mye is at vi følte vi seilte i et isbelte, og hvor vi kunne risikere at vi ble lukket inne av is - og get stuck. Det var vakkert, villt og litt nærvepirrende. Flere av ankringene vi hadde peilet oss inn på var utilgjengelige pga is. Det er langt mellom de beskyttede ankringer på Grønland så det var bare å håpe at vi ville rekke neste ankring før det ble mørkt, og at ikke den neste ankringen var blokkert av is. På grunn av de mange isfjellene unngikk vi å seile etter at solen hadde gått ned. Og vi var heller ikke høye i hatten når det kom tåke. Isfjellene kom frem på radaren, men growlers var for små til å vises på radaren, men de kan fortsatt gjøre skade på Impuls. Det var lite folk i det området vi seilte. Lite seilere, lite lokale folk og lite turister. De vi kunne møte her langs kysten var cruiseskip turister populært kalt Zombieturister. De har en tendens til å se ut som de er puttet inn i et ukjent og ukomfortabelt miljø med spisepinner. De ser tiltaksløse ut - og det er kanskje planen til arrangørene også. Gjestene deres skal bare følge planen de har lagt for dem. For å runde den stormfulle sydspissen av Grønland - Kapp farvel - bare smak på det fryktinngytende navnet til dette området, har seilere to alternativer. Alternativ en er ruta uttaskjærs og alternativ to er en innaskjærs led i Prins Christiansund. Uttasjærs er det sannsynlig å møte en fryktingytende storm. Prins Chirsitiansund er ikke skjelden blokkert av drivis. I følge iskartene fra Danske meterologiske institutt, som vi fulgte nøye med på, så det ut til at Prins Christiansund skulle være mulig å komme igjennom. Vi satte kursen i den retingen og så oss ut en ankring på veien som så både beskyttet og fin ut. Ankringen var nok fin, men når vi kom dit kunne vi så vidt snirkle oss inn i ankringen mellom tre digre isfjell som lå foran inngangen. På radaren så vi også at det også lå et isfjell inne i anrkingen. Vi kunne ikke komme oss inn dit og var tvunget til å seile videre, fem nautiske til en liten fiskelandsby. Her lå to store growlers foran brygga og sperret så vi ikke kunne komme til. Utenfor tettstedet lå det også et digert isfjell som beveget på seg. Vi så ingen annen mulighet enn å seile videre til en ankring litt øst for Prins Christiansund. I denne ankringen lå det bare et par growlers som ikke bekymret oss. Vi fikk en god natt søvn før vi startet på prins Christiansund. I Prins Christiansund ble vi kalt opp av et cruiseskip. De gikk i motsatt retning av oss og ønsket informasjon om isforholdene der vi kom fra. Isforholdene er veldig skiftende, forandrer seg fort. Selv om vi hadde fulgt aldri så godt med på iskartene fra danske meterologiske institutt, var ikke deres iskart i sann tid, og isen flytter seg fort, avhengig av vind og strøm. I andre enden av Prins Christiansund la vi oss til kai ved den gamle værstasjoenen. Vi klatret opp de 230 trappetrinnene til toppen til stasjonsbebyggelsen. Den siste delen av trappen var revet ned av vær og vind. Værstasjoenen er nedlagt nå, men urtehagen florerte av blomstrende gressløk og Marianne gikk amokk og fikk fylt fryseren. Nede ved brygga forskanset vi oss inne i båten for all myggen som ville spise oss opp. Det var ubeskrivelig mye mygg. Heldigvis hadde vi med oss myggnetting. Det trengte vi på tur på land her. Heldigvis hadde vi ikke trengt det tidligere på Grønland, det la definitivt en begrensning på opplevelsen å måtte kle seg med myggnetting. Her kunne vi ikke engang lette på myggnettingen for å spise et eple på toppen. Vi seilte videre nordover til fjord Lindenow. Her var det en jakthytte som bar preg av et bjørne angrep. Ting var revet ut av hytta og lå strødd utover utenfor hytta. Vi gikk fjelltur innom den ramponerte hytta og inn i fantastisk natur. Det var golt. Vakkert. Vi fikk et nytt møte med lyden av polarrev, den gjemte seg under en steinhelle. Men så plutselig en dag sa været at det var på tide å seile videre. Været tilsa at vi ikke skulle prøve oss lenger nordover men seile mot Island. Plutselig var drømmen om Grønland historie. Vi hadde gjort det og det gikk over all forventning. Det var en så fantastisk opplevelse som vi ikke en gang hadde turt å drømme om. Utenfor kysten av Grønland møtte vi tett tåke og de siste digre isfjellene. For å holde følge med været, det vil si unngå et lavtrykk, gikk vi for fulle seil og motor. Lavtrykkene her nord for ekvator går mot klokken og gir ofte sterk vind i mot når man skal seile fra Grønland til Island. Vi skal jo rekke helt til Bundefjorden på denne sessongen så vi hadde ikke så mye tid å miste. Det var lite vind mellom Grønland og Island og vi brukte mer diesel enn vi hadde regnet med. Men vi kom frem til Island uten å møte for mye vær og la oss til brygga i Reykjavik med konserthuset som nærmeste nabo.